ELISABETH LANGELAND MATRE

Året rundt, jevnt og trutt, sitter en flittig gjeng på Nordnes Verksteder og lager dukker. Klipper stoff, legger bitene sammen, tråkler, syr på maskin og putter i vatt. Hver sine oppgaver.

Solen skinner inn på de lyse lokalene i dag, lunsjen er nettopp unnagjort, latter, prat, klemmer, konsentrasjon.

— Eg syns vi e' så flinke med dukkene, sier Norunn Iversen fra ene enden av arbeidsbordet. Det har hun rett i. Til nå har flere tusen barn i Bergen og resten av landet hatt glede av Kiwanis-dukkene.

Tålmodige tråklere

Tanken bak Kiwanis-dukken er enkel: Hvert eneste barn som kommer til legevakten eller på sykehus, skal få en tøydukke til odel og eie. Den kan de tegne på, plastre, kose med, slå på, lage klær til, i det hele tatt gjøre hva de vil med. Idéen kommer fra Australia, og i 1995 så den første dukken dagens lys i Bergen.

Kiwanis i Bergen, med damegruppen i spissen, fikk fart på prosjektet og fridde til Nordnes Verksteder for å få produksjonshjelp. De fikk ja.

Siden har gjengen ved Puddefjordsbroen skapt lassevis med dukker.

— Det er fint å vite at noen blir glade for disse. Ungene pleier å tegne på dukkene når de får dem, sier Norunn.

Rita Lind stikker hodet inn fra naborommet, hun har vært med på Kiwanisprosjektet fra starten av. Blir aldri lei.

— Hvor mange dukker har du tråklet sammen i dag, da?

— Ha'kkje peiling, sier dukkeveteranen og smiler.

Hjertelige besøk

Noen av de ansatte på den vernede bedriften har fått være med på Haukeland når nye dukker skal leveres.

Uforglemmelig.

Det er ikke få hvite dukker som tar form i løpet av ett år. I fjor ble det produsert rundt seks tusen, og halvparten av dem forble i Bergen.

Trond Ove Johannesen tråkler og tråkler med sin røde tråd.

— Eg liker best å tråkle.

— Syr du litt hjemme også, kanskje?

— Nei, det holder å gjøre det her.

— Skriver du Johannesen med en eller to s-er?

— Eg bruker mest én. Av og til to. Du kan bestemme sjøl, sier Trond Ove mens han trer nålen på nytt.

«Dukken har fått plaster»

På barneklinikkens post 4 sitter astmapasient Ingrid Wiggen (3) i sengen sin og gir sprøyte til den nye dukken - som i morges fikk navnet Lise. Mamma Sigrid Furnes har tegnet ansikt og ransel på det hvite stoffet.

— Se, hun har plaster, sier Ingrid og holder ivrig frem dukkens hånd.

— Hun fått sprøyte, men blødde ikke, opplyser Ingrid.

Sykepleier Karoline Tyssøy Pedersen synes dukkeprosjektet er et flott tiltak.

— Barn i alle aldre har glede av Kiwanis-dukken, sier hun. De som er litt eldre, bruker gjerne god tid på å gjøre dukken fin. I behandlingssammenheng er den også god å ha.

— For eksempel når vi setter inn veneflon. Barna blir beroliget når de ser hvordan vi gjør det med dukken, og etterpå vil de være like flinke, sier Tyssøy Pedersen.

Ingrid vil helst sette et ekstra plaster på Lise, og kanskje måle temperaturen i rumpen en gang til. Sånn for sikkerhets skyld.

En fryd

For ildsjelene i byens syv Kiwanis-klubber er det stort å se at tøydukkene sprer så mye glede.

— Det er så kjekt å få være med på dette, både i forhold til Nordnes Verksteder og sykehusbarna, sier Britt Njøten fra damegruppen.

Turid Visnes, daglig leder i Nordnes Verksteder A/S, har også bare godord å komme med.

— Vi trengte et langsiktig prosjekt som dette, og de ansatte trives med å lage dukkene, sier Visnes, og kollega Terje Blindheim nikker ivrig.

— Det at våre arbeidstakere, som har sine ting å slite med, kan hjelpe andre som har problemer, er veldig fint, sier han.

Trenger vi å si at produksjonen kommer til å fortsette?

FORNØYD PASIENT: Ingrid Wiggen (3) er allerede blitt glad i den nye dukken hun fikk på sykehuset. For sikkerhets skyld gir Ingrid dukken Lise en sprøyte til, med kyndig veiledning fra sykepleier Karoline Tyssøy Pedersen.
Foto: Helge Hansen