• Rektor Sigmund Grønmo (61) har overtatt all makt ved Universitetet i Bergen.* Han har gjort universitetet mer innadvendt og mindre synlig, mener kritikerne.* Ikke alle liker den stille revolusjonen på Høyden. Nå vil flere vingeklippe ham.

I 17 år var det sosialdemokraten Kåre Rommetveit som styrte universitetet fra direktørstolen. Han var kanskje Norges beste lobbyist, en som klart favoriserte de sterkeste fagmiljøene på universitetet.

For drøye tre år siden ble den politisk radikale sosiologiprofessoren, Sigmund Grønmo, valgt til rektor av ansatte og studenter. Han gikk til valg på å ikke favorisere noen. Bergen skulle ha et breddeuniversitet, der minst mulig fikk forstyrre grunnforskningen. Grønmo var kritisk til kvalitetsreformen som legger press på forskernes tid til å forske fritt.

Summen av dette gjør universitetet til en vernet arbeidsplass, mener kritikerne. Forskerne får gjøre som de vil, uten utidig press eller innblanding. Men universitetet stagnerer og sakker akterut i konkurransen med andre tunge forskningsmiljøer, frykter skeptikerne.

**Les også:

Slik ble Rommetveit skviset ut av direktørstolen**

Bukken til havresekken

De færreste arbeidsplasser liker press og endringer, og Grønmo ble valgt med solid flertall. Omtrent samtidig med sjefsskiftet endret universitetet styringsmodell. Direktørens rolle ble noe vingeklippet, samtidig som rektor fikk bortimot uinnskrenket makt.

Styret er universitetets øverste organ. Styret ledes av rektor som samtidig er sjef for alle vitenskapelig ansatte og deres aktiviteter. Som sjef og rektor har han krav på å bli holdt løpende orientert av universitetsdirektøren om alle saker som fremmes for styret. Direktøren skal også rådføre seg med rektor i alle saker av betydning.

Dermed kan Grønmo i praksis delta i saksforberedelsene til det han senere skal avgjøre i styret.

– Den som skal være sjef kan ikke være styreleder samtidig, sier professor Jarl Giske, som leder Institutt for biologi.

– I prinsippet kan man ikke kontrollere seg selv. Det er å gå tilbake til eneveldets dager, og er ikke et prinsipp som hører hjemme i vår tid, sier Giske til internorganet På Høyden. I et leserbrev i samme organ minner han om at den viktigste evnen til et styre er retten til å avsette rektor.

**Sigmund Grønmo:

— Kontrollen er god nok**

Logisk kortslutning

Han får støtte av styregrossist Jan Einar Greve, som har vært sentral i byggingen av fond og selskaper rundt universitetet.

– Det er i hvert fall ikke i tråd med god virksomhetsstyring (corporate governance), som næringslivet tutes ørene fulle av. Jeg kan ikke skjønne hvordan Grønmo kan klare å skille mellom seg selv som rektor og som styreleder, sier Greve.

– Vi opplever det som en logisk kortslutning å velge en leder som holder både bukk og havresekk, sier professor Jan Petter Hansen som leder Institutt for fysikk og teknologi.

Sentralstyrt og innadvendt

Flere faglige tungvektere på universitetet har kastet seg på en debatt som i skriftlige interne fora er dannet, akademisk og dreier seg om strukturer og modeller. Ikke om personen Sigmund Grønmo, og hvordan han styrer Vestlandets desidert største kunnskapsvirksomhet med et budsjett på over to milliarder kroner.

Men uten å ville bli sitert, er det flere ting som går igjen når BT ber flere titall personer på og rundt universitetet karakterisere «det nye regimet»:

  • Universitetet er blitt mer sentralstyrt og mer innadvendt.
  • Mange mener at prosessene og beslutningene rundt toppledelsen er blitt atskillig mer lukket.
  • Kritikeren frykter konsekvensene så vel for universitetet som for Vestlandet.

Rommetveit styrte det meste

Svært mange forklarer denne dreiningen som naturlig etter 17 år med Kåre Rommetveit. Med ham i direktørrollen var det ingen som tvilte på hvem som var sjefen på Nygårdshøyden. De ulike rektorene var styreledere, men spilte en klar annenfiolin. Veteraner som sto nær ledelsen den gang betraktet styrevedtakene som sandpåstrøing. Rommetveit styrte direkte gjennom sitt mangfoldige og til dels uformelle nettverk. Han var uovertruffen i å skaffe universitetet midler til det meste. Traff han en politiker, hadde han alltid et prosjekt i lommen som han solgte inn. Innad prioriterte han de sterkeste fagmiljøene både med bygninger og andre ressurser. Utad spilte han på lag med så vel næringslivet som kommunen.

Ville ha sjef fra egne rekker

– Men han gikk for langt. Driften av et mellomstort universitet må gjøres atskillig mer strukturert og mindre personavhengig, sier en professor som får nokså unison støtte fra de BT har vært i kontakt med.

Rommetveit skaffet seg motstandere blant dem som ikke ble tilgodesett, og blant de mange som mente han gikk for langt i å trekke katedralen over på børs.

En endring, der direktørens stilling ble mindre eneveldig, ble tvunget frem.

Hva synes du om kritikken mot rektor Grønmo? Si din mening i kommentarfeltet!

PÅ HØYDEN
Sævig Rune