Foran en fullsatt kirkesal briljerte den ene unge musikeren etter den andre, både i samspill med alle strykeorkesterets stemmer og i teknisk krevende kammermusikk og solostykker.

Modig valg

Åsane unge strykere åpnet konserten med Händels Concerto grosso i G-dur (op. 6, nr. 1). Barokkmusikken kan være svært gjennomskinnelig og avslørende, så dette var et modig valg. Et lite feilskjær her, og alle hører det.

Spillet var til tider noe urent, som de sier i sporten, og de holdt et noe ujevnt tempo der ikke alle klarte å ta svingene samtidig. Men spillegleden var helt på topp, og hadde stykket vært plassert litt lenger ute i programmet, tror jeg denne musikken virkelig ville tatt til vingene gjennom de unge strykernes hender.

Orkesteret fortsatte med ABBA-låten «Money, Money, Money» i et vakkert arrangement av Tormod Tveter Vik.

Solen smiler

Her var det ingen problemer med å treffe tonene, og de unge strykerne fikk det til å svinge i et arrangement som også fikk frem blåtonene i denne tilsynelatende overflatiske hyllesten til penger. Det lød faktisk ikke så langt unna ABBA-komponist Benny Anderssons melankolske musikk fra filmen «Sanger fra andre etasje».

– Penger er ikke alt, kommenterte dirigent Tone Nilssen etterpå, og solen falt som et bredt smil inn i kirkerommet.

Kveldens kinderegg fikk vi mot slutten av konserten, da vi ble presentert for det unge cellotalentet Joakim Åsaune. Han ga oss, kun lett akkompagnert av lærer og åsabu Anne Nitter Sandvik på klaver, en glitrende briljant og syngende tolkning av Gondola Song – et teknisk krevende stykke skrevet av den tyske cellisten, komponisten og musikkritikeren Hugo Schlemüller (1872-1918).

Tre i en

Det så og hørtes og så lekende lett ut. Fingrene hans beveget seg selvsikkert vibrerende opp og ned på cellohalsen, og frembrakte dansende, trippende og modulerende toner. Kanskje et stykke igjen til Jacqueline du Pre, men han fikk instrumentet til å synge, og hadde allerede utviklet en velartikulert og personlig tone.

Og kinderegget? Vel, godteriet var den vakre musikken han frembrakte, mens leken helt tydelig var celloen. Når det gjelder overraskelsen, har de fleste skjønt at det bare er markedsføring. Overraskelsen og leken er samme ting. Åsaunes åpenbare talent var likevel en overraskelse, og det skal bli spennende å følge den unge cellistens karriere videre.

Folketoner Cellotalentet ble nå omringet av en hel gruppe med cellister, som sammen ga oss den mollstemte salmen «Jeg råde vil alle». Litt famlende innimellom, men når alle buene dro til samtidig klarte de virkelig å få frem den kraft som ligger i mange av de gamle norske folketonene. Et mindre ensemble av musikere fra Åsane unge strykere ble nå skilt ut for å prøve seg på nok et krevende stykke fra barokken. Valget falt denne gangen på Largo og Allegro fra Telemanns konsert i d-moll. Verket har vanligvis en obo i front, og det var noe uvant å høre det fremført uten.

Kanon

Men strykerne var nå varme i trøyen, og spilte elegant og rent, med god kontroll både på rytme og innlevelse. Det ble noen syngende og svingende passasjer, der celloene fikk snakke sammen, fiolinene svevde gjennomskinnelig over det hele, og Monica Nilssen dirigerte det hele i land med stor glød. Konserten ble avsluttet med Pachelbels kjente Kanon i D-dur, fremført av samtlige unge strykertalenter og dirigert av lærer Helge Stokke.

– Kanon betyr at vi ikke begynner likt, sa han.

– Men vi slutter likt.

Les hele saken i www.aasanetidende.no

Magne Fonn Hafskor, Åsane Tidende
CELLOTALENT: Joakim Åsaune får spesialundervisning i en egen talentklasse.
Magne Fonn Hafskor, Åsane Tidende