Shaimaa er trolig blant de siste som ble sendt ut før et nytt regelverk for lenge­værende asylbarn er klart. De borgerlige partiene er i sluttspurten av forhandlingene om hvor den nye grensen skal gå.

Hvorvidt barn som har bodd lenge Norge uten oppholdstillatelse bør sendes ut, er et krevende politisk spørsmål.

I Lillesand sitter en gjeng venninner som har sett og følt det politikerne nå forhandler om. De har grått et hav av tårer den siste uken. Hjemme, på skolen, på skoleveien.

- Hver dag tenker jeg på at det er en ensom pult, sier klassevenninnen Alvilde Egeberg Bondkall.

- Jeg savner at hun, akkurat når jeg parkerer sykkelen, kommer bort og snakker med meg. Når jeg kom til skolen, hadde jeg alltid noe å fortelle henne, og hun hadde noe å fortelle meg. Nå er det ingen der som kommer bort til meg, sier hun.

Har lite informasjon

Vi vil høre hvordan det har gått siden Shaimaa ble sendt til Jemen. Venninner, foreldre og lærere stiller oss like mange spørsmål som vi stiller dem. De vet ingenting. De voksne sliter med å forklare hva som har skjedd, de forstår det ikke selv.

De har googlet Jemen, funnet frem til videoklipp som egner seg for barn å se. Jentene har sendt utallige meldinger på diverse sosiale medier, i håp om et svar om hvordan det går.

Det er «som om Shaimaa er død», sier Alda Johanna Hafnadottir, mor til Shaimaas venninne Andrea. De får ikke kontakt med henne. Jenten som var hjemme hos dem hver dag etter skolen, som datteren overnattet hos hver helg, er bare vekk. Som Shaimaa sa det selv, hadde hun det så gøy med venninnene at hun glemte å snakke om at hun plutselig kunne bli hentet.

Henter sjelden på skolen

HENTET SHAIMAA: Shaimaas lærer Thomas Johnsen lurer på om han burde protestert da politiet kom for å hente Shaimaa.

Kun helt unntaksvis velger politiet å hente barn på skolen. Det kan fort ut­vikle seg til en krevende situasjon, både for den som skal hentes og de andre barna. Da Shaimaa ble hentet gikk det rolig for seg. Ingen hyl, ingen scener som de andre elevene la merke til.En forklaring på hvorfor det gikk så rolig for seg, er Shaimaas lærer, Thomas Johnsen, som ble ufrivillig implisert i pågripelsen. Nettopp for å unngå at situasjonen utviklet seg, gjorde han akkurat som politiet sa. Den siste uken har han lurt på om han skulle ha protestert. Avvist dem. Han valgte å være en hjelpende hånd. Ikke for politiet, men for henne, når alt var så ille. Men han føler seg som «den Judasen».

Johnsen hentet Shaimaa fra klasserommet. Han pakket sekken hennes. Han holdt rundt henne og klarte å roe henne slik at hun gikk inn i politibilen uten å protestere. Han fryktet at politiet kunne ende opp med å ta henne inn i politibilen med makt. Men følelsen å ha vært med på å sende en elev ut av landet, er ikke god.

Forsøkte å forklare

På vei til Trandum var Shaimaa usikker på om klassen hadde lagt merke til at hun var reist. Hun skulle bare visst. Det er ikke mulig å sende ut en jente som har bodd syv år i Norge uten dramatikk.

Lærer Johnsen holdt masken helt til Shaimaa var reist. Så måtte han «fortelle elevene hvordan verden var». Den vonde, ærlige sannheten at Shaimaa er borte for dem for alltid. At politiet hentet henne fordi hun ikke har lov til å bo her.

Læreren gråt i klasserommet. Elevene gråt. «Guttene også», som venninnene presiserer. Elever fra parallellklassen kom inn for å gråte da de hørte hva som hadde skjedd. Noen låste seg inn på do for å gråte i fred.

Siden Shaimaa ble hentet, har klassen snakket og snakket om hva som skjedde. Johnsen har gjenfortalt i det uendelige alle detaljer om hvordan det foregikk da politiet kom. Hvordan Shaimaa holdt hodet, hånden, hvordan hun satt. Hva politiet sa. De har skrevet brev og tegnet. Laget en chattegruppe der venninnene snakker om hvor mye de savner henne, sin BFF (Best Friends Forever).

Savner sykkelen

TOMROM: Andrea Osk Kristofersdottir gråter når hun snakker om sin «BFF» (Best Friends Forever) Shaimaa, som hun var sammen med hver dag. Her er hun hjemme hos Alvilde Egeberg Bondkall (til h.) sammen med Malene Glåmen.

Venninnene vil vite om vi vet hvor sykkelen er. Som om det hadde hjulpet litt, om de hadde kontroll på den. Den lilla sykkelen med gule blomster, som egentlig var veldig fin, bare veldig sliten. Giret og forbremsen virket ikke så bra, men man kunne sykle på den. Shaimaa klarte til og med å sykle den mens hun spiste vafler, forteller de.Vi begynner å lete. Sykkelen hennes står ikke på den faste plassen på skolen. Vi kjører tilbake til huset hennes. Der er det ryddet. Vi kjører til administrasjonsbygget til mottaket, men heller ikke der aner de hvor den er blitt av.

Shaimaas sykkel er bare borte.

Det er et politisk spørsmål, med mange vanskelige avveininger, hvem som skal få opphold i Norge. Men når små mennesker plutselig blir hentet, etterlater det vonde sår. Det kan ingen politiker endre på.