Dårlige tolker og manglende kunnskap om hvordan de skal brukes, gjør at barnevernet risikerer å fatte vedtak på sviktende grunnlag.

– Et hovedproblem er at tolkene ikke fungerer godt nok, og til dels også opptrer uetisk. Det er stor mangel på sertifiserte tolker, sier førsteamanuensis Marit Skivenes ved Senter for forskning om helsefremmende arbeid, miljø og livsstil på Universitetet i Bergen.

**Les også:

– Velger de billigste |

– Kan true rettssikkerheten**

Mangler opplæring

Innvandrerbarn er overrepresentert i barnevernet. En rapport fra Statistisk sentralbyrå fra 2004 viser at de blir utsatt for barnevernstiltak over dobbelt så ofte som barn uten innvandrerbakgrunn.

Sammen med sosiolog Katrin Kriz har Skivenes intervjuet 53 barnevernsansatte i Norge og England om deres erfaringer med minoritetsfamilier. Resultatene er lagt frem i artikkelen «Lost in Translation», som nylig ble publisert i tidsskriftet British Journal of Social Work.

  • 75 prosent av de intervjuede i England, og 70 prosent i Norge, svarte at de har hatt problemer med språk og tolking.
  • I begge land mangler barnevernet retningslinjer for hvordan man skal forholde seg til minoritetsfamilier. Det gis ikke opplæring i bruk av tolk.
  • Språkproblemene fører til at barnevernet går glipp av informasjon, og taper tid og tillit.Tolken blander seg inn

– Hvis disse beskrivelsene er dekkende for situasjonen, betyr det at minoritetsfamilier blir behandlet annerledes. Om det fører til at barnevernet griper inn for ofte eller for sjelden, vet vi ikke, sier Skivenes.

Resultatene samsvarer med en undersøkelse Integrerings— og mangfoldsdirektoratet gjorde blant over tusen ansatte i barnevernet i fjor. Den viste blant annet følgende:

  • Én av fire opplever at det benyttes tolk for sjelden i forhold til behovet.
  • Én av tre har opplevd at tolken gir «tilleggsinformasjon» eller forklarer hendelser ved å vise til kulturelle forskjeller.
  • Nær én av fem har opplevd at tolken blander seg inn i en sak.
  • 14 prosent har opplevd at tolken inntar en trøstefunksjon.Skivenes nevner eksempler der ikke-sertifiserte tolker har gått langt over streken.

– Det har hendt at tolken legger til egne kommentarer, og for eksempel sier «du har vært en dårlig mor» i en samtale. Eller at en mor eller far snakker i flere minutter, før tolken oversetter det med noen få ord. De vi har intervjuet beskriver det som svært frustrerende, sier Skivenes.

«A bloody nightmare»

Et annet problem er at familier ikke vil røpe sensitive opplysninger til en tolk, fordi de er redde for at informasjonen skal bli spredd til andre. I stedet ber de om at en venn eller slektning oversetter – noe som er problematisk fordi tolken skal være uavhengig.

Forskerne er overrasket over at de ikke fant forskjeller av betydning mellom Norge og England.

– England har en mye lengre tradisjon for innvandring, og har klarere lover mot diskriminering. Det er påfallende at det ikke gir større utslag, sier Skivenes.

Den viktigste forskjellen er at de engelske barnevernsarbeiderne uttrykker større frustrasjon ved å jobbe med minoritetsfamilier. En av dem beskriver det som «a bloody nightmare».

– Men mange nevner også de positive sidene, som at det er berikende og lærerikt å få innsikt i nye kulturer, sier Skivenes.

Hun mener løsningen på språkproblemene er å rekruttere flere profesjonelle tolker, og å sørge for bedre opplæring i barnevernet.

– Det trengs en mer systematisk tilnærming til problemet. Man må innse at saker som involverer minoriteter tar lengre tid. Dessuten kreves det trening for å se fallgruvene ved å bruke tolk, sier Skivenes.

**Les også:

– Kan true rettssikkerheten**

Si din mening i kommentarfelet under:

FOR DYR FOR KOMMUNEN: Hassana Ibrahim Nilsen og tolkebyrået Noricom opplever ofte at kommuner og offentlige tjenester synes det er for dyrt å engasjere profesjonelle tolker. – Få forstår hvor vanskelig det er å tolke skikkelig. Vi har lang utdannelse og mye erfaring. Da må vi få skikkelig betalt, sier hun.
Tor Høvik
- UETISK: – Tolkene opptrer til dels uetisk, mener førsteamanuensis Marit Skivenes ved Senter for forskning om helsefremmende arbeid, miljø og livsstil på Universitetet i Bergen.
Rune Sævig