Oddrun Heggheim (38) sto på Strandkaiterminalen i Bergen med sønnen på seks år og datteren på tre år. Hun var usikker på hvilken båt de skulle ta til Sogn og Fjordane. På kaien sto noen fra mannskapet på båtene. Heggheim gikk mot dem for å spørre om hjelp. Datteren fulgte etter.

— Jeg snudde meg og så at hun rullet rundt og ramlet i vannet.

Så hørte hun et plask.

— Jeg skrek og ropte at datteren min var i vannet. Jeg frøs fast, sier hun.

Hoppet etter

Tiril falt vannet mellom båten «Kommandøren» og kaien. Skipper Stian Rysjedal var en av dem som sto på kaien.

— Jeg sprang til og prøvde å nå henne fra fendrene, men det var så lav sjø at jeg ikke klarte det. Jeg måtte bare slippe meg ned i sjøen, sier han.

De andre fra mannskapet sprang til og hjalp dem opp fra vannet.

— Det gikk så fort at jeg ikke hadde tid til å tenke. Det var bare å springe til og få henne opp. Jeg tror ikke det gikk mange sekunder før hun var oppe av vannet, sier han.

— Jeg er bare så glad for at det gikk godt, sier skipperen.

Tross at Tiril falt mellom kaikanten og den store ekspressbåten, kom hun uskadet fra det.

  • Jeg snudde meg og så at hun rullet rundt og ramlet i vannet

Evig takknemlige

Foreldrene til Tiril kan ikke få takket redningsmannen nok.

— Det var helt fantastisk av Stian. Han reddet jo henne. Vi er evig takknemlige for det han gjorde, sier Heggheim.

Hun roser også mannskapet som hjalp til.

— De var fantastiske. De ga henne tepper og lot oss komme om bord selv om det var en time til avgang. De var veldig omsorgsfulle, sier hun.

Tiril selv kom helt uskadet fra det. Og jo da, siden episoden den 2. juli har både hun og broren badet og vært i båt. De er på ferie i Dale i Sunnfjord.

— Vi har jo bagatellisert det for henne og broren i etterkant. Hun forstår nok ikke hvor farlig det kunne ha blitt, sier moren.

Det som plaget treåringen mest etter uhellet, var helt andre ting. Hun hadde nemlig en rosa lekemobil og en smokk i hendene da hun falt over kaikanten.

— Hun var mest opptatt av at hun mistet dem i vannet. Det var nok jeg som ble mest redd, sier Oddrun Heggheim