Forvirret? Det er Bergen Amateur Dramatic Society også, midt i aller siste øveuke før det blir alvor på Studio Bergen i Nøstegaten i morgen. Da står 60 skuespillere fra 7 til 79 år på scenen med sin absurde pantomimeversjon av Robin Hood.

— Alle skulle vært på scenen nå! Children, soldiers, husk det etter blackouten!

Rosemary Lund er stykkets forfatter, gruppens grunnlegger, flammende ildsjel og alle barnas nanny, og passer på det meste. Spesielt hvem som burde vært hvor når. Selv føler hun seg mest som «the mad woman» akkurat nå.

— Men det skal være litt kaos like før premieren, sier Rosemary.

Gardiner går til scenen

Rundt henne løper skolebarn i ferd med å forvandle seg til merry men, sirkusartister som øver på å slå hjul og en stor og en liten Broder Tuck. Little John er verken spesielt stor eller maskulin, og heter derfor Small Bill. Fra scenen truer sheriffen og hans fremste mann, Guy of Gisborne, med å øke både skatter og strømpriser.

— Pantomime er morsommere enn vanlig teater. Det går an å gjøre dumme ting uten at det blir flaut, forklarer Robin Hood, alias Vanessa Netteland (17).

For i engelsk pantomime blir det meste snudd på hodet og tilbake. Det er slett ikke taust på scenen, men synges og spilles og gjøgles. Den mannlige helten er alltid en jente, minst én mann er kvinne, publikum deltar og i ekte britisk språktradisjon faller ordspillene tett.

Skolefrøken Per retter på løsbrystene sine, og Maid Marians mannlige lady-in-waiting svetter under de falske krøllene.

— Jeg skjønner ikke hvordan jenter klarer det, sier han og tørker pannen.

Bakerst i lokalet står Paddy Hatteland (79) og holder kontroll på knappenåler og kostymer. Sammen med Sunni og Johanne har hun sydd og kreert alt sammen. Noen vil nok kjenne igjen sine avlagte gardiner på scenen.

Bare ordspillene igjen

Robin ler og småprater med Gabriel Havstad Brandanger (30), som er mye hyggeligere når han ikke heter Sheriffen av Nottingham.

— Men likevel blir jeg buet både på og av scenen. Helt tragisk! sier Sheriffen.

Å lære opp et godt pantomimepublikum har tatt tid. På Robin Hood kreves det nemlig at tilskuerne buer, heier, foreslår nye planer og danser - uvant for nordmenn som er vant til å hysje på hverandre.

— Det tok tre år før de skjønte det, men i fjor ropte og deltok de som bare det. Nå må vi bare lære dem å ta alle ordspillene. Det er nemlig ikke alltid publikum ler på de riktige stedene, sier Rosemary, straks sceneklar i Sherwood-skogen.