Spedbarn som ble plassert i skuffer, undernærte og syke barn som ble overlevert straffedømte personer. Det er noe forfatter Bjørn Steinar Meyer avdekker fra den private adopsjonsformidlingen frem til 1960 i boken "Mødre uten barn". Der beskriver han den storstilte, private adopsjonsformidlingen til blant andre jordmor Magnhild Lunder i Mysen fra 1931 til 1957. Mange jordmødre på Østlandet drev egen adopsjonspraksis, til stor fortvilelse for myndighetene.

Uegnete adoptivhjem

En stor strid utspant seg mellom myndigheter og jordmødre, som gjennom annonser på 1940— og 1950-tallet tilbød diskret opphold og lovnader om at adopsjon skulle ordnes. Helsemyndighetene var ikke motstander av jordmødrenes tilbud om diskresjon, men de ville ha slutt på at de drev adopsjonspraksis med hensikt å tjene penger.

Mange barn ble nemlig levert til adoptivforeldre der forholdene overhodet ikke var kontrollert, og som ikke egnet seg for barn. Stadsfysikus Trygve Iversen påpekte dette i et brev til Barnevernkomiteen i 1951, i forbindelse med ny barnevernslov. Ofte trengtes bare en vandelsattest eller vigselsattest, og kontrollene varierte sterkt.

Lå i kommodeskuff

Trygve Iversen skriver blant annet dette: «Særlig har en merket seg at enkelte jordmødre i Østfold anbringer nyfødte barn fra noen timer i gamle hjem som på forhånd ikke er undersøkt og hvor forholdene er alt annet enn bra.»

Barn var også plassert i hjem som ikke var godkjente på forhånd. Det uheldige samarbeidet mellom sakførere og jordmødre ble også nevnt i innstilling fra Barnevernskomiteen til Sosialdepartementet i 1951. Komiteen mente at den økonmiske motivasjonen ikke var til det beste for barnet.

Et eksempel viser at en jordmor i Østfold leverte et spebarn på bare et par dager til en separert kvinne. Vedkommende bodde sammen med sin svigerinne og hennes fire barn. Adoptivbarnet lå i en kommodeskuff på kjøkkenet, var magert og led av en hudsykdom. Barnet ble hentet og senere adoptert bort via Oslo helseråds adopsjonskontor.

Også helsedirektør Karl Evang engasjerte seg for å stoppe jordmødrenes praksis som ble forbudt 1. januar 1954. Likevel fortsatte mange helt frem til 1960.

Ingen ble dømt

Men ingen jordmødre ble dømt for praksisen. Helsemyndighetene kjempet mot jordmødre som på 40- og 50-tallet drev adopsjonspraksis for å tjene penger. Det var forbudt.

— Det var vel ingen prioritert oppgave å etterforske, sier Bjørn Steinar Meyer.

De fleste jordmødrene opererte likevel godt innenfor loven, og gjorde en oppgave som var nødvendig.

— Slik situasjonen var for mødrene, var det ingen annen utvei, og noen måtte hjelpe dem. De fleste jordmødrene var ordentlige folk, sier Meyer.