RANDI KVINGE

Tirsdag ettermiddag sitter Ingebjørg på sin faste plass i gangen på Johannes menighets eldresenter og venter. André Nerheim (27) fra Frivillighetssentralen kommer opp trappene. Han er fast turvenn og skal følge henne til mannen hennes, Gunnar Normann (83). Han bor på Engensenteret.

— Er du klar for tur? spør André.

Ingebjørg spretter opp og gir ham en klem. Hun tar et godt tak i armen hans, og de vandrer av sted. Takket være Frivillighetssentralen i sentrum får Ingebjørg møte mannen sin hver uke.

Gode venner

Spaserturen går raskt og lystig nedover bakken mot Professor Hansteens gate, videre oppover Tullis gate og Møhlenprisbakken til Botanisk hage. Som gamle kjente pludrer de i vei. Casino er felles interesse, og debatten går om hvorvidt de har lov å ta opp kongen etter at de har bydd.

Plutselig stopper Ingebjørg opp, og sjekker at øredobbene og leppestiften er på plass.

— Jeg kan ikke leve uten leppestift, sier hun og ler.

— Det er helt sant, sier André. En gang måtte vi snu for å hente den da vi var kommet opp til Botanisk hage.

— Jeg må jo pynte meg for Gunnar. Han er så festlig å være gift med. Aldri sur. Skulle ønske jeg fikk være med ham hver dag. Det hadde vært så fint. Vi trenger ikke å bo på samme rom, bare vi får møtes litt oftere, sier Ingebjørg.

— Da kunne jeg lest bøker eller spilt piano for ham når han ønsker det. Jeg elsker Beethovens sonater og valsene til Chopin. På aldershjemmet er det bare salmer. Det bryr ikke de gamle seg om, sier den tidligere pianolæreren.

Paret passerer Øysteins gate, og Ingebjørg mimrer.

— Her bodde jeg som liten. Den gangen var alle husene grå og triste. Nå er de pene og nymalte i herlige farger.

Kjærlig møte

Turkameratene tar heisen opp til tredje etasje på Engensenteret og finner rommet til Gunnar.

— Hallo vennen min, det er madammen som kommer, sprudler Ingebjørg.

Gunnar er sliten og hviler i sengen, men ansiktet kvikner til når han ser konen sin.

— Skal jeg kile deg littegranne? tøyser Ingebjørg og stryker ham i nakken.

André går ut av rommet og lar turtelduene være for seg selv. I mellomtiden prater han med damene i stuen.

— På denne måten får jeg kontakt med flest mulig. For meg er frivillighetsarbeid ren egoisme. Jeg gir en del, men får mye mer igjen, sier André. Han har jobbet som frivillig siden nyttår.

På gjensyn

Etter tyve minutter er daten over, og ekteparet må ta farvel.

— Ha det godt, papsidapsien. Jeg kommer snart på besøk igjen, kvitrer Ingebjørg.

Hun tar armen til André og forlater rommet. Gunnar blir igjen alene. Men på kinnet har han et fint merke av knall rosa leppestift - og et smil rundt munnen...

DEN GODE SAMTALEN: André Nerheim i Frivillighetssentralen Vitalitetssenteret trives godt i selskap med turvenninnen sin Ingebjørg Normann. Hver uke følger han henne over Sydneshaugen slik at hun får besøke mannen sin, Gunnar Normann, på Engensenteret. <p/> KNUT EGIL WANG (foto)
KJÆRT MØTE: Ingebjørg og Gunnar Normann bor på hvert sitt aldershjem. En gang i uken møtes de på rommet til Gunnar. <p/> KNUT EGIL WANG (foto)