FRODE BJERKESTRAND

Dette er ingen spøk . Klokken er 04.30 om morgenen. Og vi står utenfor Rettssal 2B i Tinghuset for fjerde gang denne natten.

Men nå har det skjedd et eller annet her. Lyset har forandret seg, veldig svake lyder kryper frem under døren. Tror vi.

Hva er dette for noe da?

Det var i september i fjor det skjedde. En av rengjøringspersonalet på Tinghuset i Bergen var i gang med sine vanlige rutiner, grytidlig om morgenen, en helt vanlig ukedag.

Alle rettssalene skal være rene, pene og klare til bruk til klokken ni. Og andre etasje er som alle andre etasjer, Rettssal 2B er vanligvis som alle andre rettssaler. Men denne morgenen blir ikke som andre morgener.

I det hun åpner den innerste døren, skvetter hun. Der inne fra den halvmørke salen kommer en skikkelse i svart dommerkappe, han kommer fort, han kommer påfallende lydløst, men målbevisst. Han glir forbi, lydløst, kaldt, fjernt, men likevel bare et par centimeter unna. Og han svever videre ned trappen, mot lobbyen. Ikke noe ansikt, ikke noen spesielle særtrekk. Bare den svarte kappen, den hurtige bevegelsen, som om han hadde vært innestengt der i mange år, og bare ventet på å få slippe ut.

Kvinnen skriker. Hyler. Roper på hjelp. Og nekter å gå tilbake til Rettssal 2B den dagen. Og hun er etthundre prosent sikker. Dette skjedde. Han var der, han fløt forbi, han forsvant ned trappen. Det har skjedd.

Derfor står man der, da . Klokken 23.00 om kvelden en helt vanlig torsdag, med et lite hånflir om kjeften. Vi får sjekke denne historien, da. Vi blir her i hele natt. Er det spøkelser her skal vi finne dem, og revolverintervjue dem.

Driftsleder Jørgen Blix viser rundt i huset fra kjeller til høyt mot himmel. Men også han stopper litt ærbødig utenfor 2B. Låser opp og viser den frem. Et dommerbord på en forhøyning, to smale talerstoler i salen, og et bord på hver side for saksøkere, saksøkte og advokater. Tungt, ærbødig, stille.

Men på bakerste veggen er det noe. Veggen er dekket med tjukke bøker fra forrige århundre og enda lenger bakover. Truende tunge bokrygger som ser ut til å velte hele rettssalen ut av balanse.

Kan det ligge noe der?

Det blir natt. I nordtrappen holder et stemplingsur helvete med oss. Hvert eneste minutt høres det ut som om noen tar ladegrep på en velvoksen hagle der borte. Og vi skvetter nesten like mye, hvert eneste minutt.

Etter at dagslyset har rømt, virker Tinghus-lobbyen som en enorm kirkehvelving. Det er himmelhøyt under taket, og hver eneste lille lyd blir forsterket og raffinert flere hundre ganger.

Dette er en katedral, dette rommet er spesialdesignet for å tvinge ydmykhet på de mest hovmodige, det er her du skal føle vekten av alle Norges lover på skuldrene dine. Har du ikke gjort noe galt, får du likevel dårlig samvittighet.

Spesielt om natten.

Vi passerer midnatt. Og der lader noen en hagle igjen.

På søylegangen borte ved hoveddøren flirer et titall løvehoder. På søylene i trappeoppgangen rider en sirlig uthugget og bleikfeit fyr på en delfin. Like hånlig han og, i granitt, i halvmørket.

Hva gjør han der, da?

Kanskje spøkelset er Egill Reimers? Kanskje det er den berømte arkitekten som er tilbake for å passe på verket sitt. Det var han som vant den konkurransen i 1928. Fem år senere sto Reimers' monumentale bygg ferdig. «Respekt for loven», kalte han det. Tinghuset feiret 70-års jubileum i fjor høst, og Reimers var der kanskje han og. På en måte.

Eller kanskje det er en av dem som bodde på tomten før? Det var bybrannen i 1916, denne enorme katastrofen, som ga Bergen kommune tomt til å bygge tinghus på. Kanskje det er en av de ulykkelig ofrene som vandrer i gangene og aldri finner fred.

Eller kanskje det er et av nazistenes ofre? Tyskerne brukte huset på sin egen, brutale måte under Den andre verdenskrigen. Og Tinghuset er selv krigsskadet. Den 20. april 1944 kom det atskillige tonn stein og jerngods brasende ned gjennom glasstaket i sjette etasje, og dundret i granitten. Det var rester etter den enorme eksplosjonen på Vågen denne vårdagen som kom flygende.

I dag kan du fremdeles se merkene etter eksplosjonen i Tinghusgulvet. Rå kloremerker som aldri forsvinner.

Klokken slår ett. Gatelyktene utenfor kaster oransje klatter av lys innover gulvet. Nesten som døende flammer.

Det er et nydelig byggverk, det er lett å se nå, stolt, svært, veldig bra vedlikeholdt, verdig. Og skummelt.

Rett utenfor døren står de fire enorme kardinaldyd-karene Visdom, Rettferdighet, Måtehold og Styrke og tøffer seg.

Som om det skulle hjelpe.

Eller kanskje det er noen helt andre som går igjen? Kanskje det er et offer for et ufattelig justismord, et offer for et grotesk rettslig overgrep vi aldri fikk vite om. Og som aldri levde lenge nok til å fortelle om det, eller til å få oppreisning.

Tinghuset er vertskap for livets aller sterkeste drama, det foregår hver eneste dag, kamp om sannhet og løgn og bedrag og fortvilelse og bortkastede liv og brå død.

Det finnes trolig raust med kandidater her.

Grøss.

En tur i kjelleren, klokken 01.30.Fyrrommet er som en Hollywood-kulisse, med lydspor og det hele. Dette er «Friday 13th», dette er «Halloween», dette er «Night of the living dead». Kanskje.

Og det er nedi fyrrommet man kanskje spør seg selv oppriktig: Finnes det ondskap i verden? Den pure og raffinerte ondskap? Og lever den i så fall til daglig i store fyrrom i offentlige byggverk?

Her nede bråker og puster og peser det i alle fall, der borte slår skygger fra flammene oppover veggen.

Dette går ikke lenger. Tinghuslobbyen ser truende ut nå, ser ned på oss med dunkle vinduer, den kryper nedover oss, det er som om hele salen er i ferd med å implodere.

Vi må gjøre noe. Og klokken 02.30 tenner vi små lys, setter dem på gulvet, til de får samme form som et kors. Banalt, kjipt og billig, som et halvkvalt forsøk på nattlig eksorsisme. Men kanskje det kan mane dævelskapen frem?

Nei da. Patetisk.

Og dødsstille.

En nest siste runde. Det er rolig fra første til syvende etasje. Tinghuset slumrer, der er totalt udramatisk natt klokken 03.00, bare noen slitne byvandrere romler forbi ute på gaten og sender munter og halvbrisen latter inn mellom søylegangene.

Bare til å benke seg igjen.

Og så blir man kanskje litt sliten, litt blasert og oppgitt og stuptrøtt, glir kanskje baklengs og motvillig inn i drømmeland, en slags tilstand der alt er mulig og det umulige skjer hele tiden, uten stans.

Og så står vi plutselig der da, klokken halv fem om morgenen. Rettssal 2B puster andpustent, og det sukker i heissjakten, det hveser sorgtungt fra fyrrommet, det er som om hele bygget sjager og svaier og synger og hvisker, et økende crescendo av lyder fra lenge siden, brå død, endelig dom, streng straff og sinnssvake drama der liv og sjel skiller lag, og sjeler aldri finner hvile og rangler rastløs omkring på leting etter en slags ro som ikke finnes og som derfor aldri lar seg fange.

Og der åpner døren seg. Den går opp. Vrir seg innover i det avsindig dunkle. Og der ....

— Menjøssenavn, er det ikke ....?

Jo, så klart. Selvfølgelig er det slik det henger sammen...

FOTO: HELGE SKODVIN