SNART ER DE TILBAKE, tilsynelatende tilgitt, som om ingenting galt har skjedd.

— Han er tilgitt, melder media. Og det er politikeren gjerne, av parti og av offentlighet. Kanskje også av konen. Men har den fornærmede kvinnen uttalt seg?

— Tilgivelsen tilhører offeret. Ingen har rett på tilgivelse, sier professor i etikk, prest og forfatter Paul Leer-Salvesen.

FENOMENET TILGIVELSE får stor oppmerksomhet for tiden. Mange har behov for å rydde opp etter seg, i små og i store synder. Noen har stelt seg slik at synden, skylden og spørsmålet om tilgivelse blir gjenstand for full mediedekning og norsk folkedomstol.

Politikerne som lar driftene ta overhånd, er i godt selskap. Paven ber om tilgivelse på vegne av kirkens gamle synder. Staten ber taterne om tilgivelse. Den tyske forbundskansleren går botsgang i Polen. Bergen kommune ber barnehjemsbarna om tilgivelse. Og Hillary har tilgitt Bill, sies det.

— Før snakket vi mest om tilgivelse i privat og religiøs sammenheng, men så eksploderte interessen for konflikthåndtering, og fenomenet tilgivelse ble faglig interessant blant familieterapeuter, strafferettslig og i forbindelse med fredsprosesser. Nå holder alle seminarer om tilgivelse, sier Leer-Salvesen.

En av hans siste bøker er basert på tekster fra hundre ofre, voksne og barn som har skrevet anonymt til han om tilgivelse.

— Ofrene er enige om at det er vanskelig å tilgi når overgriperen nekter for det som har skjedd. Sannhet og innrømmelse er en viktig forutsetning for tilgivelsen. Gjerningsmannen kan ikke kreve tilgivelse. Men han har rett til rettferdig behandling. Han må finne seg i at det tar tid å bygge opp igjen tillit.

NOEN HAR en ufattelig evne og vilje til å tilgi, andre klarer ikke tenke tanken. Tilgivelse krever fornyet tillit, og tilliten er ikke noe som kan skrus av og på. Forutsetningen for å tilgi, er at offeret greier å skille gjerningsmannen fra den umoralske handlingen vedkommende har utført, skriver Leer-Salvesen.

En av kvinnene som har skrevet til forfatteren sier hun kan tilgi, men at hun må jobbe med seg selv for å ville dette. Hun tilgir for egen og andres skyld. Fordi hun ikke vil være bitter, hun vil videre i positiv vekst. «Vi har bare dette ene livet,» skriver hun.

Vrede og hat utelukker ikke tilgivelse, mener Leer-Salvesen. Det kan handle om tid og ulike faser. Et offer kan komme til at det ikke orker å bli værende i vreden, for vreden kan også være en fortærende kraft som kan ødelegge livsmotet.

DE FLESTE som skrev til forfatteren var rause med tilgivelsen. Paul Leer-Salvesen mener det er veldig positivt at tilgivelsen får stor oppmerksomhet.

— Det viser at vi tar menneskelige konflikter og overgrep dypt alvorlig, men det er negativt når tilgivelsen blir tabloidisert. Det verste eksempelet jeg har sett var da landets største tabloidavis den femte dagen etter pågripelsen i Baneheia spurte de pårørende om de kunne tilgi.

Det forteller at media vil presse alt inn i sitt dramatiske skjema. Ting som normalt tar lang tid skal tilpasses medietidspulsen, sier Leer-Salvesen, som også synes det er useriøst når mennesker inviteres til å tilgi hverandre for åpen scene på fjernsyn.

Paul Leer-Salvesen har jobbet tett på offer så vel som gjerningsmenn både som fengselsprest og som forsker og forfatter. Han tror ikke at vi er blitt flinkere til å tilgi hverandre.

— Men offeret i vår del av verden finner seg i dag ikke i å bli tråkket på, kravet om rettferdighet, om å bli trodd, er blitt sterkere. På denne måten har det skjedd noe med bevisstheten. Men mange miljøer opplever like gjennomrystende konflikter som før, det gjelder både innen familie, på arbeidsplasser og innen kriminalfeltet, sier han.

Som kristen protestant misunner Paul Leer-Salvesen katolikkene skriftestolen.

— Denne regelmessige praksis er veldig verdifull. Vi har ikke noe tilsvarende i vår kirke.

«FORLAT OSS VÅR SKYLD som vi forlater våre skyldnere,» heter det i Fadervår. Teologen Leer-Salvesen mener det må være mulig å be følgende bønn i kirkens rom: «Forlat oss vår skyld, selv om vi ikke klarer å forlate våre skyldnere.» Forfatteren tenker på de ofrene som ikke greier å tilgi sine overgripere.

Mangelen på formaliserte soningsritualer i vår sekulariserte verden gir seg ulike utslag. Paul Leer-Salvesen forteller i boken «Tilgivelse» om sine observasjoner av menn som murer kilometervis med komplett unyttige hagemurer.

«Jeg velger å tolke dem som tegn, den sonende mannens tegn. Han murer for livet, for å få det godt med konen, for å få tilgivelse. (...) Tenk på alle flisegulvene han legger, alle kjøkkener og bad og kjellere han pusser opp. Det hender han bygger et helt hus for å få det godt med konen etter at han har vært utro mot henne, eller når han oppdager at hun egentlig elsker en annen, eller når hans eget selvbilde er i ferd med å bryte sammen. Oppussing er en utbredt soningsform blant menn.»

Men blir de tilgitt?