På veggen en mild, men myndig melding til oss: «Kven du enn er som går inn i denne kyrkja, gløym ikkje at det er Guds hus.»

Sangen nynnes i gang: «Jeg vil synge for min Gud som gir meg håp og tar bort min frykt.»

På gulvet sitter unge mennesker med rolige, varme blikk. Sammen i sang og stillhet.

I den steinsatte veggen skinner telys i sprekkene.

Flere meldinger fra veggen: «Gå ikkje herfra utan ei bøn for deg sjølv og for dei som her forkynner og høyrer Guds ord.»

— Kyrie eleison, Christie eleison. Forsamlingen hviler i sangen. - Kyrie eleison, Christie eleison. Igjen og igjen. Igjen og igjen. Veggene er hvite som vinger, taket svart som synden.

Stillheten brytes av lovsang. «Når vi tror vi er alene, er du der.»

Og av bibeltekster. «En ting ber jeg Herren om, at jeg får bo i hans hus.»

— Velkommen til en stille bønn, sier en stemme et sted. En fontene av levende lys puster varme, fred og fellesskap ut i rommet.

Utenfor kverver kvelden mot de stille timer. «Bli hos meg og våk i min natt ...»

For Guds ansikt

På Sta. Sunniva studenthjem i Erik Pontoppidans gate 8 møtes beboere daglig til morgenmesse og aftenbønn.

De begynner og slutter dagen for Guds ansikt. Psykologistudenter, filosofistudenter, medisinstudenter og sampol.-studenter. Tjue studenter i fire etasjer.

Én student fra Åsane, én fra Slovakia og atten fra rest-Norge.

— I kapellet vårt hvelver de en himmel over hverdagen sin, sier Helge Unneland ý studentprest og forstander der øverst i Pontoppidan-bakken.

Dessuten husfar som baker brød til den faste fellesfrokosten fredagene - og kokken bak raspeballene som kumles på den månedlige husmiddagen.

— Det er en del av forventningen at de som bor her lever med i gudstjenestelivet, sier mannen med presteskjorten.

Samlingene rundt kjelleralteret er husets puls og dets hjerteslag.

— Studentene her tar på en måte troen med inn i faget. «Som den oppstandne kommer du og leger sjelens hemmelige sår.»

Sangen siver ut i rommet.

Litt annerledes

For tirsdagene er annerledes. Da trekker studenthjemmets beboere ned i kjelleren, til en samling i Taizé-tankens ånd.

Til stillhet. Til skriftlesning og stillhet, Jesus-meditasjon og stillhet, tilbedelse og stillhet.

— Alle kommer ikke alltid, men mange kommer ofte, får vi vite.

Til Taizé-halvtimene. Semesterets første sist tirsdag. Etter ordningen som har fått navn etter det slitesterke kristne fellesskapet i den franske landsbyen Taizé.

En økumenisk kommunitet, kalles det blant innvidde.

— Ikke et kirkesamfunn, ikke en trosretning, men en vei til større inderlighet gjennom kontakt med troens kilder, forteller Helge Unneland. Hvert år samles hundre tusen unge, kristne fra hele Europa i Taizé, til fellesskap og lovsang.

Paven har også vært der. Både paven og biskopen av Canterbury og Patriarken av Konstantinopel.

— Det handler om å møtes i stillhet, å våge stillhet. Å bruke Taizés spiritualitet.

Fortsetter å synge

«Han har åpnet for meg en vei. Jeg vil synge for min Gud.»

— Vi bare fortsetter å synge, den siste som går slukker lyset, sier hyrden foran på gulvet.

«I dine hender Fader, eg overgjev mi ånd.» Om igjen og om igjen.

Tirsdagene er det lys lenge i kapellet i Erik Pontoppidans gate.

AFTENBØNN: I kapellet på Sta. Sunniva studenthjem i Erik Pontoppidans gate er tirsdagskveldene viet tilbedelse - og stillhet, i Taizés ånd.<p/>FOTO: BJØRN ERIK LARSEN