— Jeg vil ikke at han skal dra tilbake, for å si det sånn. Jeg har vært bekymret. Pappa er en større del av livet mitt, så jeg tror jeg ville merket det enda mer nå, sier Amund Christopher Klem Rønning (16).

To ganger har han opplevd at faren Amund Klem Rønning har reist ut i krigen. Nå har sønnen vunnet en stor skrivekonkurranse sammen med klassekameratene Øyvind Villanger og Magnus Knutsen. En viktig del av oppgaven er et intervju med faren om opplevelsene som soldat i Afghanistan.

VINNERE: - Vi trodde oppgaven var god, men ikke at den var så god, sier Amund Christopher Klem Rønning. Sammen med Øyvind Villanger og Magnus Knutsen vant han nylig Historiekonkurransen.
Tor Høvik

Konkurransen arrangeres av Den norske historieforening og Fritt Ord og hadde tema «Min familie og arven etter 1814». 16-åringenes bidrag er plukket ut som best blant 1221 andre.BT møter de skriveføre skoleelevene på Fjell ungdomsskule. Intervjuet med Rønning var viktig for å se en annen side av saken, mener guttene, et nærere blikk på det krigsherjede landet enn mediene ofte klarer å gi.

«Det er jo klart at før du drar og når du snakker med familien så er alle opptatt av veibomber og slikt. Og det skjønner jeg, for det er den største faren. Når det gjelder å møte fiendtlig ild, så har vi jo trent, det er vi forberedt på. Jeg vet at jeg treffer når jeg skyter, jeg vet at planen vår er god, utstyret vårt er bedre, og jeg stoler på de rundt meg. (...) Når det gjelder veibomber så kan jo den treffe hvem som helst. Og da blir det jo til at du velger bort å tenke på det. Hvis du ikke kan styre det, så har du ingenting å tjene på å tenke på det heller.» Sitatene er hentet fra intervjuet med Amund Klem Rønning i oppgaven.

I oppgaven har elevene tatt for seg historiske og samtidige eksempler på innføring av demokrati i ulike land. Napoleonskrigene og Romerriket blir sammenlignet opp mot situasjonen i Afghanistan og Irak, samt den arabiske våren som oppsto i Libya og Egypt for tre år siden.

Det var historielærer Christian Grevstad som spurte de tre guttene om de ville delta i konkurransen.

— Først var vi litt skeptiske, for det virket som mye jobb, sier Knutsen.

Amund Klem Rønning har tjenestegjort i Afghanistan to ganger.
Privat

I februar satt de likevel i gang og temaet ga seg på en måte selv.

— Oppgaven skulle handle om noe nært oss, og faren til Amund virket mest interessant. Ingen av oss andre har veteraner i familien, sier Villanger.

«Uansett hvor lenge vi er i Afghanistan vil ikke afghanere fungere som nordmenn og omvendt. Vi nordmenn har en sterk tro på at det er vi som har løsningen. Vi har løsningen som fungerer for oss, men vi kan ikke forvente at andre skal ha det på samme måten. Folk tenker litt annerledes. Det som er rasjonelt for dem er ikke rasjonelt for oss.»

I jurybegrunnelsen står det at «besvarelsen klarer å håndtere et stort materiale ved å holde fast ved problemstillingen gjennom alle eksemplene. Refleksjonene som elevene gjør seg, er nyanserte og forsiktige.»

Lærer Grevstad er svært stolt.

— De er veldig, veldig flinke. Jeg tror det går en stund til vi har elever som presterer på dette nivået igjen. De er noe for seg selv, og jeg er veldig stolt, sier læreren selv.

Premien er diplom, bøker og 5000 kroner.

— Hva skal dere bruke pengene på?

— Først og fremst er vi nødt til å kjøpe en liten oppmerksomhet til Grevstad, sier Knutsen.

«Det er jo sånn at når man drar inn med våpen i et annet land, må man regne med at noen blir forbanna på deg bare fordi du er der med våpen. Jeg husker jeg kjørte gjennom en by, der de ikke var så ISAF-vennlige i utgangspunktet. Jeg sto på toppen av lastebilen med maskingeværet, og så tenkte jeg at de driter i om jeg er russer eller ikke ... Jeg er bare i veien. Jeg er en fyr med våpen som ikke er derfra og som sørger for at de ikke får gjort det de vil.»

Første gangen faren dro var våren 2009. Da var han borte i seks måneder. Det andre oppholdet var på tre måneder i fjor. Da måtte familien fremskynde konfirmasjonsfesten med en uke, for på selve konfirmasjonen var han reist.

Før oppgaven visste ikke sønnen så detaljert hva faren har gjort i Afghanistan.

— Men det han sa var på en måte forventet, i og med at jeg vet hvordan han tenker. Jeg håper jo han hadde det fint. Jeg vet han hadde med seg ting fra oss.

For faren var det naturlig å si ja.

— De hadde mange gode spørsmål, og det kan belyse en forskjell mellom å tjenestegjøre i Afghanistan og bare å lese om det, sier han.

«Det er ti norske soldater som er blitt drept. Og en av dem døde i en kolonne jeg hadde sagt ja til å være med på, men jeg hadde ikke tid, mente sjefen min. Og i den kolonnen ble Trond Petter drept. Og da tenker jeg jo at politikerne som har gjort disse avgjørelsene, jeg håper de har gjort en fornuftig vurdering om det har vært verdt det eller ikke. Jeg som offiser skal være veldig forsiktig med å mene noe om hvilke misjoner vi skal sende soldater til, for hærer som bestemmer selv hva de skal gjøre, hører ikke hjemme i et demokrati. De er jo statens apparat. Men det er klart at vi håper at det var veloverveid, på en måte. At ikke de ble overrasket når noen døde. Når du leser folks reaksjoner av og til, det er blitt bedre etter hvert, jeg husker første gangen det kom frem at norske soldater hadde tatt liv i kamp i Afghanistan. Da var det stor ståhei i norsk presse. Da lurte vi på hva de trodde vi gjorde der.»

NÆRE: - Jeg har ikke vanskelig for å være stolt far, sier Amund Klem Rønning. som ble intervjuet i sønnen Amund Christophers vinneroppgave.
Tor Høvik