Se videoreportasje øverst i saken

- Hva gjør jeg nå , sier Alexandra Pagouriadou,mest til seg selv, mest ut i luften, for ingen har noe svar.

Det var en fredag ettermiddag beskjeden kom som lyn fra klar himmel. Fabrikken stenger med øyeblikkelig virkning. 350 ansatte mister jobben. På bakeriet Katselis, der Pagouriadou har jobbet i ni år, der faren jobbet hele livet til han én dag falt om midt på fabrikkgulvet, stanset maskinene en gang mellom tre og halv fire.

Inne i produksjonslokalene står fortsatt store kar fylt med mel, klar til å bli bakt. Arbeiderne sitter rundt omkring, småprater og venter. Mange har på seg arbeidsfrakker og uniformer. Det har gått fire dager, men de nekter å gå hjem, nekter å godta at det er slutt. De vokter arbeidsplassen sin på skift, forsøker å plukke opp en tråd av sannhet mellom alle ryktene og spekulasjonene. Håper i det lengste at et mirakel skal skje her inne.

For utenfor porten er alt håp ute.

hellas.hoved.jpg

Alexandra Pagouriadou har ingen plan B. Den beskjedne lønnsslippen til trettiåringen har brødfødt fem personer, fire av dem ute av stand til å ta vare på seg selv. Hjemme i leiligheten venter datteren Ioana på seks og sønnen Sotiris på tre, pluss hennes yngre søstre Ioana og Dina, som begge er mentalt tilbakestående.I fjor døde moren, som passet barna mens Pagouriadou var på jobb. Den siste tiden har hun måttet overlate dem til Ioana, den mest velfungerende av søstrene.

— Jeg måtte ringe hjem hver time, sier hun, og stryker sin seksårige datter, som er oppkalt etter den ene søsteren, over kinnet.

— Men på mange måter er det jo lille Ioana som har passet på de andre. Hun har skiftet på broren sin, og varmet opp maten hans. Hun blir voksen altfor fort.

Barnehage er ikke lenger et alternativ i kriserammede Hellas, og hjelp med søstrene kan Pagouriadou heller ikke forvente seg. En arbeidsledighetstrygd vil knapt dekke husleien, søstrene trenger medisiner, og hun får kun litt gratis spagetti og olje fra en matbank i nærheten. Leiligheten bærer preg av en familie som sliter, ansiktet til Pagouriadou av en kvinne som er i ferd med å gi opp.

— Jeg vet ikke hva som skjer med oss hvis ikke fabrikken åpner igjen, sier hun.

Sikkerhetsnettet er borte for mange grekere. Når bunnen faller ut av livet, er familie og venner det eneste som kan fange deg opp. For Pagouriadou vil det ikke være noe som tar imot.

Formannen for privatiseringsselskapet, Stelios Stavridis, er frustret over sine landsmenn.

— Fuck you! roper mannen som skal selge Hellas.

Vi skvetter litt i stolen, selv om Stelios Stavridis har kommet til intervjuet ryggende gjennom kontordøren mens han skriker til sekretærene sine i forværelset.

Dette er mannen som har fått i oppdrag å kvitte seg med rubbel og bit av alt den greske staten eier: fra postvesen til kraftselskap, fra motorveier til vakre strender og øyer, fra lotteri til havnevesen, gassnett, flyplasser, departementsbygninger, museer og naturparker. Til og med politistasjonen i Aten er på blokken. Alt skal vekk!

Noen har kalt privatiseringen av greske statseiendommer det største konkurssalget i historien.

Men Stavridis , som er styreformann i Hellenic Republic Asset Development Fund, er frustrert. Hittil har få vært interessert i å kjøpe Hellas på billigsalg.

Privatisering er en forutsetning for at grekerne skal få krisepenger. I begynnelsen regnet EU med at Hellas kunne selge eiendeler for 50 milliarder euro. Men auksjoneringen – man kan til og med by på eiendommer på nettauksjoner – har bare hentet inn 1,5 millioner euro. Nå blir målet stadig nedjustert, og er satt til 6,5 milliarder innen 2015, og 20 milliarder i 2021, ifølge Stavridis.

En av grunnene til det trege salget er at hans egne landsmenn motarbeider prosessen, mener styreformannen – og forteller at selv hans egen svigerinne kaller ham "et monster". Grekerne forstår ikke at de nå har en unik sjanse, sier han.

— Vi kan oppnå noe som ikke har vært mulig på tretti år. Men jeg ser ingen lidenskap, ingen entusiasme.

— Det er kanskje ikke er så rart at grekerne ikke er så entusiastiske til innstramminger og privatisering i en vanskelig tid. Det har du vel forståelse for?

— Nei! roper Stavridis.

— For noe tullball! Tvert imot burde folk være dobbelt så entusiastiske som vanlig.

Han lener seg tilbake i stolen og glatter håret bakover med håndflaten.

— Unnskyld at jeg er så aggressiv, sier han. - That's my style.

Den gamle flyplassen i Hellinikon har stått tom i 12 år. Dette er det største offentlig eide området i hele Attika-regionen. I tettbygde og forurensede Athen var Hellinikon lenge planlagt som en stor, grønn lunge i byen. Nå er det til salgs, som en del av den tvungne privatiseringsprosessen.

« D E P A R T U R E S » står det fortsatt over inngangen til gamle Hellinikon flyplass, men ingen har reist noe sted herfra siden den stengte i 2001. To lausbikkjer vokter dørene til terminalen. En buss vingler opp foran avgangshallen, og sklir forbi i rykk og napp. Det forlatte inngangspartiet brukes nå til øvelseskjøring for elever som tar bussertifikat. Sprukken betong og ugras dekker kilometervis med rullebaner over et område tre ganger så stort som Monte Carlo.

Før krisen hadde atenerne store planer om å gjøre Hellinikon om til en park. Arkitekttegningene var ferdige, planen var å skape en gigantisk offentlig oase for innbyggerne i den kvelende storbyen.

Nå har Stavridis fått i oppgave å selge hele greien. Så får det blir opp til private investorer å lage parken. Det er dette stedet, og folkene som bor i forstaden rundt, som får privatiseringsformannen til å banne og steike på kontoret sitt.

— Ellenikon er en nasjonal skamplett. Folk ønsker å opprettholde dagens situasjon, selv om byen blir kvalt av sement. De sier bare nei, nei, nei! Fuck you! Si meg hvordan det skal bli til et ja. Jeg er så lei av å høre på nei.

En av dem som sier neier Yannis Statoudoulos (38). Noen få kvartaler unna den tomme flyplassen, venter han tålmodig på at den lokale førskolens sommertilstelning skal komme i gang.

— Er Herr Stavridis en patriot? Vil han det beste for Hellas? Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke noen av politikerne våre er interessert i annet enn å mele sin egen kake. Derfor stoler jeg heller ikke på at de vil bygge en park på flyplassen, selv om de lover det. Dette området bør gjøres til et fellesområde alle grekere kan bruke, ikke til en lekeplass for særinteresser og rikinger, sier han.

Sønnen Panayotis på tre og et halvt har tatt oppstilling sammen med de andre barnalangs gjerdet. De er kledd i hvite skjorter med tøystykker knyttet rundt livet i tradisjonell gresk stil. Snart skal de danse ubekymret rundt i kveldsolen, som maler de nøkterne forstadshusene i en gyllen oransjefarge.

— Hvis ikke jeg hadde hatt barn, hadde jeg reist fra landet for lenge siden, sier Statoudoulos, som eier et lite klesfirma.

— Jeg har allerede sagt opp nesten halvparten av staben, og alt bare skrumper og skrumper. Hjemme snur vi på hvert øre.

De siste foreldrene haster til festen med mat i plastbokser. En dame sklir på gresset utenfor idrettsplassen, og både hun og den gule kaken hun har bakt får et ubarmhjertig møte med bakken. Viseordfører Christos Vlachos holder en lang tale i en skurrete mikrofon om hvordan skolen har taklet de økonomiske utfordringene og kutt i staben, og takker alle som har stilt opp frivillig. Barna vrir seg utålmodig.

— Dette er en vanskelig tid for oss alle, og solidaritet er viktigere enn noensinne, sier Vlachos.

Selv om Hellinikon er en middelklassebydel, forteller rektor Lina Tsielou (52) at hun stadig oftere opplever sosial nød.

— Vi har begynt å servere mat på skolen, fordi så mange sliter med å få endene til å møtes. Nå kommer foreldre til oss og gråter og ber om å få barna inn på skolen, bare så de skal være sikret et måltid om dagen, sier hun.

— Det er det nivået vi er på nå. Det er hjerteskjærende.

Statoudoulos' øyne følger den dansende sønnen, som galopperer rundt til «Gagnam Style». Den koreanske monsterhiten spraker ut i den varme greske sommerkvelden.

— Det blir bare verre og verre. Vi lever med frykten hele tiden, omtrent fra time til time. Ingen vet hva som vil skje i morgen. Det kommer til å ta flere generasjoner før vi kommer over dette, sier han.

Halvøyen Astir ligger en halv time utenfor Aten, og har noen av de fineste strendene i regionen. Her ligger også et barnehjem drevet av den greske kirken. Nå er hele området til salgs

Det som skjer med Hellas er en systematisk destruksjon av den europeiske velferdsmodellen, mener professor Maria Petmesidou ved Thebes University.— En mektig elite presser gjennom en fundamentalistisk frimarkedsíde, og selger det til oss som den eneste mulige redningen ut av krisen, sier Petmesidou, som var gjesteforeleser ved UiB i vår.

Hellas har nå vært på brutal hestekur i tre år. Dietten ble utarbeidet av en såkalt troika som består av EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og IMF - det internasjonale pengefondet (se faktaboks). Den skulle gjøre Hellas smidigere, sterkere og mer appetittlig for investorer. De siste 20 årene har mange gjeldstyngede land blitt påtvunget denne økonomiske striskjorten, som ofte kalles "austerity", som betingelse for lån fra IMF. Austerity er en kombinasjon av kutt i velferdsordninger, nedskjæringer i offentlig sektor og utbredt privatisering. I løpet av eurokrisen har dette vært innført i større eller mindre grad både i Spania, Portugal, Irland og Italia, i tillegg til Hellas.

Petmesidou, som var gjesteprofessor på UiB i høst, tror troikaen har villedet grekerne med overlegg. De visste at planen ikke ville føre til vekst, sier hun.

— De har løyet til oss på flere nivåer, for å oppnå to ting: få betalt så mye som mulig av gjelden tilbake til mektige kreditorer i Sentral-Europa, og presse gjennom radikale endringer i samfunnet. Slik er de i ferd med å legge grunnen for en lavlønnssone i Sør-Europa, mener professoren.

Hun er ikke alene om å fremme slik kritikk. I boken «Austerity, en farlig idé» minner den skotske økonomen Mark Blyth om at dette begynte som en bankkrise, og fortsatt er det:

«Vi er, i beste fall, fortsatt i gang med å redde bankene som vi begynte å redde i 2008, spesielt i Europa,» skriver Blyth. Han, og mange andre økonomer, mener austerity virker mot sin hensikt, fordi det øker arbeidsledigheten, demper forbruket og dermed kveler veksten. Det fører igjen til at landene må betale høyere rente og får problemer med å betjene gjelden sin. Hellas har i dag en mye høyere gjeldsgrad enn da krisen begynte, til tross for at de har fått store krisepakker.

hellaspaasalg038.jpg
ROAR CHRISTIANSEN

I vår har det brutt ut en heftig, internasjonal diskusjon om det var riktig å følge denne strategien. Innad i pengefondet er det krefter som ønsker å revurdere den harde linjen med sparing og privatisering. Flere av dem som har vært direkte involvert i prosessen, slår imidlertid tilbake og hevder situasjonen er grekernes egen feil.— Der har vært mye uvilje mot å kutte i offentlig sektor, privatisere og fire på arbeidsvilkår. Hvis de greske myndighetene hadde tatt affære, hadde ikke nedgangen vært så brutal, sa Miranda Xafa, tidligere gresk medlem av IMF, til Financial Times.

Men Petmesidou er av helt motsatt oppfatning.

— Ja visst har det vært uhumskheter. Hellas har hatt mange strukturelle problemer og vært uansvarlig når det gjelder å låne penger. Men nå bruker man dette til å ta knekken på fagbevegelsen og rasere velferdsstaten. Hellas er en slags forsøkskanin, et laboratorium, og resten av Europa bør se opp, sier professoren.

Hvordan havnet Hellas i denne knipen? La oss ta en liten reise tilbake i tid.

I 2001 inngår Hellas en hemmelig avtale med den internasjonale storbanken Goldman Sachs. Det er en intrikat affære, der finansakrobatene ved hjelp av krumspring med valutakurser, derivater og såkalte «swaps», skjuler en del av Hellas' statsgjeld.

Skal Hellas få innpass i eurosonen, må de nemlig oppfylle EUs krav om hvor stor gjeld de kan ha. Triksingen til Goldman virker, og Hellas slipper inn i valutaunionen.

I ettertid skulle det bli klart at Hellas kom svært dårlig ut av avtalen, mens banken tjente milliarder av kroner på dealen. Innen fire år hadde gjelden fordoblet seg. To av hovedmennene på den greske siden av avtalen, sa senere til Bloomberg Business News at de ikke forsto hva de gikk inn på.

Vel innenfor eurosonen kan grekerne motta mye billigere lån enn før på grunn av sin nye valuta, blant annet fra tyske og franske storbanker. Alle piler peker oppover, og ingen er bekymret. Spol frem til høsten 2008. Finanskrisen bryter ut, etter at det kommer frem at internasjonale storbanker, inkludert selvsamme Goldman Sachs, har lurt investorer og gamblet med gjeld på en måte som gjør at hele systemet er truet. Regjeringer i både Europa og USA må trå til med store pengesummer for å refinansiere bankene.

Nå er altså mange lands økonomier betydelig svekket, og markedet er presset. Investorer begynner å se nøyere på statsgjelden og budsjettene til europeiske nasjoner. Det fører til at landene med høy gjeldsgrad må betale mer renter når de skal låne penger. Gjelden vokser ytterligere, og tilliten faller. Den negative spiralen begynner.

Det kiniseiske statsselskapet Cosco har overtatt en stor del av containerhavnen i Piraus, en av de viktigste innfartsårene til Europa.

— På andre siden av gjerdet er Kina.Lederen for havnearbeidernes fagforening, Giorgos Gogos, peker på et stålgitter som strekker seg tvers over havnen fra veien til vannkanten.

Det kinesiske statseide selskapet Cosco har tatt over den største delen av containerhavnen i Piraeus. De har kjøpt en leieavtale som gir dem rett til å bruke Piraeus i 35 år. Mens kineserne tok over det opprinnelige havnebassenget komplett med kraner og infrastruktur, bygde grekerne opp en ny containerhavn på et mindre område på andre siden av gjerdet. Nå går det så det suser begge steder. Men når det gjelder lønn og arbeidsvilkår, er de i to forskjellige verdener.

— Cosco ansetter grekere som «ufaglært arbeidskraft» og kan dermed betale dem en brøkdel av det en havnearbeider får, uten at de har noen av rettighetene eller sikkerhetsstandarden, som havnearbeidere har kjempet for over hele Europa. De kan heller ikke organisere seg, sier Gogos.

Hellas vil imidlertid gjerne selge mer. I mai var en delegasjon greske toppledere, inkludert statsminister Antonis Samaras, i Beijing for å friste kineserne til å bruke mer penger i Adriaterhavet.

Privatiseringsformann Stavridis vil gjerne selge resten av havnen, havnevesenet OLP, samt jernbaneselskapet som kan frakte containerne inn i Europa. Kineserne på sin side vil gjerne eie en av de viktigste innfartsårene til Europa.

— Kineserne er veldig interessert i Piraeus, sier Stavridis.

— Piraeus kunne vært større enn Hamburg allerede for ti år siden, hvis grekerne hadde hatt normal intelligens. Vi ligger en og en halv dags seiling fra Suezkanalen, mens det tar åtte dager til havnene i Nord-Europa. Det betyr at man kan spare 1,5 million dollar for hver container man losser i Piraeus.

Enn så lenge er en del av havnen fortsatt gresk. Over hodet på oss heises containere opp fra dekket på lasteskipet MSC Accra, dingler i luften på de svære kjempekranene som kneiser langs vannkanten, før de buldrer på plass på lastebiler. Svette arbeidere kommer bortom i en jevn strøm - noen for å slå av en prat med Georgiu, andre for å ta opp små og store problemer med fagforeningsformannen.

— Havnen er mye mer enn en arbeidsplass for oss som er oppvokst her Piraeus. Det er familie. Min far jobbet her, det gjorde de fleste andre sine fedre også. Jeg kan huske at jeg var her som liten gutt. Det er en del av min identitet. Havnen er vårt hjem, sier Gogos.

Salget av Hellas går tregt.

— Alle pengene fra salg går rett tilbake i lommene på dem som eier gjelden, og samtidig kutter det muligheten for fremtidige inntekter for staten. Lavere lønn gir lavere forbruk, og vi får en spiral som går nedover og nedover, og ender i ingenting, sier Gogos.

Styreformann Stelios Stavradioukunne ikke vært mer uenig.

— Privatisering er en gudegave. Statlig eierskap og god bedriftsledelse er en selvmotsigelse. Hvordan kan du skape inntekter hvis du er fullstendig inkompetent? La folk som kan drive business få overta styringen og utvikle økonomien. Så kan staten drive fornuftig kontroll og hente inn skatter, sier han, og legger til at denne prosessen nå er Hellas' siste sjanse ut av uføret.

— Hvis vi lykkes, kan alle grekere arbeide i sitt eget land med verdighet og fremgang.

Men Stavradiou er ikke henfallen til sentimentalitet.

— Du har ikke nødvendigvis bare venner rundt deg i livet, sier han.

— Det er en konkurranse. Noen vinner, noen taper. Hvis du begynner å strigråte, fordi noen vil dra fordel av din ulykke, vel, c'est la vie.

Alexandra Pagouriadou har holdt tårene tilbake lenge. Alt håp er ikke ute - alle trenger brød, ikke sant?

— Jeg må begynne å lete etter en ny jobb, men det er håpløst. Alle leter jo etter jobb, sier hun.

Så er det er strømregningen, og taket som flasser maling i hodet på dem, og skoleutstyr til datteren og det tomme kjøleskapet. Alexandra snur ansiktet bort.

— Jeg klarer ikke engang å tenke på det, sier hun.

Og så kommer tårene likevel. C'est la vie.