Til minne om en god kollega

Der bussjåfører starter sin arbeidsdag med latter og spydige kommentarer står et enkelt lite bord. De høylytte stemmene er dempet, og det hersker en verdig stemning blant sjåførene. På bordet står kun et lite stearinlys, et fotografi og en kondolanseprotokoll. En god kollega har sovnet inn, og det berører oss alle.

FELLESSKAP: Mange hevder at bussjåfører tilhører en egen, spesiell rase. Vi tillegges mangt og meget av meninger, og det som for oss er et fellesskap kan for utenforstående virke sært og lite inkluderende. Men jeg har aldri opplevd en arbeidsplass som er eller har vært mer inkluderende enn min nåværende, og jeg er stolt over å være en del av dette flotte samspillet. En bedrift av Tides størrelse blir som et tverrsnitt av samfunnet med alt det innebærer av mennesketyper, og man kan finne det meste blant byens bussjåfører.

Dette unike samholdet er litt av grunnen til at det nå hersker sorg blant oss, slik det alltid gjør når en kollega går bort. Vi samles rundt kondolanseprotokollen hvor vi skriver våre navn, og selv om ikke alt settes på papiret har vi alle våre minner og tanker vi kan se tilbake på med glede. For tross at vi jobber i en stor bedrift med mange ansatte møtes vi alle en eller annen gang, om ikke annet så i hvert all i forbifarten eller langs veiene i ettermiddagsrushet.

Å SETTE SPOR: Det gikk så altfor fort denne gang. Det vi trodde skulle være en enkel sak som fastlegen kunne fikse, viste seg raskt å være så mye mer alvorlig. Personlig kjenner jeg ikke detaljene omkring din sykdom, ei heller har jeg behov for å vite mer. Jeg fikk oppleve deg slik du var som menneske og som bussjåfør, og selv om vi ikke omgikkes utenfor arbeidsplassen er jeg trygg på at du behandlet dine nærmeste på samme måte som du behandlet dine passasjerer – med respekt, åpenhet og alltid smilende.

Med et smil om munnen møtte du dine medmennesker. Kollega som passasjer, alle var velkommen ombord. Selv om vi nok var enige om at enkelte passasjerer ofte kunne være i overkant kravstore og frekke lot du aldri det overskygge den gode kundeservicen, og du har virkelig satt dine spor i asfalten. Over Hagelsundbrua i liten storm med dørene knirkende i hengslene eller over hullete brostein i sentrum, dine passasjerer fikk alltid en trygg reise. På langtur fra Knarvik til Bergen en fredagskveld med klirrende flasker, skrik og skrål – de festglade reiste med byens beste.

EN SISTE AVSKJED: Dine år som stolt bussjåfør er omme nå, kjære kollega. Du har parkert for aller siste gang, og dørene er lukket for godt. Dine faste passasjerer får aldri mer reise med deg, ei heller får dine kolleger nyte godt av din erfaring, ditt smil og dine gode ord. Fredag samles vi til en siste avskjed, og atter en gang får vi bevis for hvor godt vårt samhold er.

Benkeradene fylles av hvite skjorter og stramme slipsknuter, vi knepper vesten og sjekker buksepressen. La bussjåførenes gode humør, fellesskap og samhold fylle kirkerommet, og la ikke tårene skjules bak falske fasader. For savnet er stort, i likhet med gleden vi føler over å ha hatt deg som kollega, venn og medmenneske.

Hvil deg nå, Egil, og vit at du er med oss i trafikken også etter din bortgang. Takk for alt du har vært for oss – vi lyser fred over ditt minne.

Bussemann