11. FEBRUAR 1978 — en rakrygget fyr i pen dress med glattkjemmet fettsveis smiler fornøyd. Han har fått et helt lite politisk parti mellom hendene, og han har en plan. En visjon. Politikken til det tidligere Anders Langes Parti er grumsete og uklar, men Carl I. Hagen har både visjoner og vilje derfra til neste årtusen for dette underlige, lille, politiske utskuddet som ennå ikke hører noe sted hjemme. Bank i bordet - noen!

Ingen tar ham alvorlig. Ingen tar i ham, orker møte ham i debatter eller vil inn i hans skitne, populistiske sfære. Ingen snakker med ham. Hans liberalistiske livsanskuelse er det ingen som forstår i restene av det vellykkede velferdssamfunnet på slutten av syttitallet, der solidaritet fremdeles er et ord som «oss vanlige velgere» fra tid til annen bruker. Og ennå er ikke mange nok innvandrere kommet til Norge til at rasismen hans får særlig gehør og gir uttellinger på meningsmålingene.

FEMOGTJUE lange år og atskillige Holmgang-debatter senere står han på Grand Café med den samme fettsveisen og smiler fortsatt fornøyd. Dressen er enda penere, men selv om magen har vært på en kontroversiell diett, er den betydelig større - bare visjonene er like sterke og like uklare. Men folk orker ta i ham. De møter ham. Smiler til ham. Spøker med ham. Hyller ham.

«Ja, ja, Carl Ivar, du er jammen irriterende, men jammen er du flink og jammen er du stor og jammen kan vi være uenige og jammen har du klart deg og samme kona og alt og jammen og jammen,» klukkes det fra den ene falske talen til den andre - og tredje og fjerde og til statsministerens egen lille, lune hyllest og spøkefulle ønske om emigrering til Sydens land for alltid.

Det forjettede land i Spania. Europas fang for de livstrette, slitne, nyrike og sedate mennesker som ved livets solnedgang ønsker seg mye kaldt øl og uendelige mengder med billig junk-food i en overfylt og skitten strandkant. Europas horder av «white-trash». De er mange. Kanskje flertallet. Og det er hjemlandet til Carl I. Hagen, han behøver egentlig ikke reise til Spania for å finne det. Det er plenty hjemme.

DET ER IKKE GODT Å SI hva som kom først. Carl I. Hagen? Eller Carl I. Hagens velgere? Hønen eller egget? Hanen eller flokken av misfornøyde høner med alt sitt kakkel? Det er en stor sannhet i livet at vi får som fortjent. Det gjelder også i det politiske liv. Politikerne på Stortinget er et speil av meninger og krefter der ute. Det er parlamentarisme.

Så hva forteller det oss at Carl I. Hagen femogtjue år etter at han overtok det lille, ekstrem-kuriøse partiet nå nærmest diktatorisk leder det partiet som veksler med Ap om være nasjonens største?

Vi - som ikke er forskere og må ha tall og statistikk bak hver mening eller som ikke tilhører noen eksakt vitenskap - kan lett og uten blygsel svare på det. Vi hører det vi hører og ser det vi ser. Selv om øynene har vondt og ørene knekker.

Det skyldes rett og slett mangel på kunnskap - kall det gjerne dumskap. Av årsaker det ikke er lett å få øye på er begrep som «folkelig», «vanlig» og «enkel» blant de største hedersbetegnelser en nordmann kan få. I begravelser, nekrologer eller jubileumstaler kan man stadig lese og høre strofer som «... Ola nordmann var en belest og lærd mann. Likevel var han folkelig og alltid en av oss ...» Smak på det, det er helt rart. Hvorfor må man gå i forsvar og nærmest unnskylde kunnskap og intellekt i dette landet?

Under slike vilkår fremelskes egenskaper som total ignoranse. Man behøver ikke vite eller tilegne seg kunnskap - for man er vanlig. En av folket. Og det er man ganske så stolt av, og det gir man en triumferende rett til å mene både det ene, andre og være dønn rasistisk og bare tenke på de gamle, og beveggrunnene er det ingen som har rett til å stille spørsmål ved. Man er en som kjenner på det som er ekte og - ikke koketterer eller forfekter det som står i pene bøker eller teksttunge aviser. Det er til å få frysninger på ryggen av. Like mye som elitisme får det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som erkjenner seg til demokratiet, på tross av at det er et naivt og sikkert håpløst gammeldags redskap for å holde et folk i noenlunde orden.

CARL I. HAGEN står og gliser. Rørt griper han sin kone Eli i hånden. Hun har ikke fettsveis. Han fremstår som en amerikansk president med sin frue i verste sendetid. Dette hadde han ikke klart. Verken uten Eli eller det norske folk. Takk til den og til den, og takk til velgere og kolleger og støttespillere og den norske innvandringspolitikken og Ap og den norske velferdsstaten som gikk over styr. Takk til den norske egoismen. Misunnelsen. Dumskapen.

Trøsten for oss som ennå ikke orker ta i Carl I. Hagens eller hans like får være dette: Vi går ikke Fremskrittsparti-tider i møte. Langt viktigere saker står på agendaen enn det Frp har på sakskartet. Vi er på et nivå over billigere sprit og bensin til folket. Nå gjelder saker som dette underlige partiet - som har vokst seg så stort og sterkt på dårlig jord - ikke vil ta i selv når de blir bedt om det i beste dagsrevytid. Det handler om EU-spørsmål. Arbeidsledighet. Utenrikspolitikk. Krig. Det er bare én sak Fremskrittspartiet har på sin agenda som kan bevege velgerstrømmen til eller fra dette sammensurium av et hylekor av misfornøyde velferdsstatsborgere:

Vil Carl Ivar Hagen fortsette som leder? Hvis svaret er nei - hva er igjen da? Bare velgerne?