– Stillheten! Vi hører jo ikke en lyd fra byen! E' det ikke flott?

Vi sitter på Blåmanen. 554 meter over havet. Foran føttene våre ligger Bergen. Omlandet. Øyene. Inn— og utseilingen. Havet. Kjente og kjære landmerker innpakket i minner og opplevelser. Ikke en lyd når opp til oss. Det er et privilegium å kunne nyte naturen og fjellet med sin majestetiske ro så tett innpå storbyen. Bergenserne som søker hit har mye å velge mellom fra øverste hylle.

Ka sier du te en kaffetår

Helt fra jeg var liten gutt har jeg vært fascinert av Blåmanen. Fjellet som reiser seg bratt og småbarsk bak Brushytten. Til venstre mor Rundemanen, til høyre - Blåmanen! I voksen alder har Blåmanen glidd inn i vårt ferierepertoar. En tur hver sommer!

Rekk meg en skillingsbolle er du snill

Opp er det stort sett - oppover. Ikke noen Stoltzekleiven, men mer seig motbakke på Fløyens klassiske veier.

Denne gang tok vi en ettermiddagstur. Du rekker fint en tur til Blåmanen og omliggende herligheter etter middag. Fin mosjon. Ettermiddagskaffen 554 meter over havet med litt å bite i sammen med utsikten, er erkebergensk snadder. Ta med et sitteunderlag. Du kan fort bli mør der bak når du lepjer i deg panoramaet sittende på varmt, hardt byfjell.

Har du lyst på litt vann

Når du svinger til venstre vekk fra skiveien og tar fatt på den gamle, grove steinstien – da begynner du liksom på alvor på Blåmanen. De grove steinene slynger seg harmonisk gjennom terrenget. Stien har sunket sammen i midten.

Vi balanserer langs ytterkanten på støle bybein i joggesko. Tenk at for 100 år siden gikk bergenserne opp her i dress og drakt. Med skalk og hatt på hodet! Små tjern overrasker og sjarmerer. Jeg husker meg igjen fra barndommens skiturer. Her er vel ikke akkurat vilt, men til å være så tett innpå byen, er det forbløffende rustikk natur.

Kor høy var det Ulriken var sa du

Bak oss - Masten med stor M. Joda, ­ Ulriken med sine 643 meter er både høyere og mer berømt. Men Blåmanen har to varder på toppen. Stikk den! To varder. I boken «Bergensernes fjellverden» leser jeg senere om gamle Haarklau som solgte brus, egg, appelsiner, kaffe og kaker her oppe. I dårlig vær frøs han ofte, så for å holde varmen, bygget han den ene varden – nærmest som et monument over seg selv.

Om det var den øverste eller nederste varden vet jeg ikke. Begge står der den dag i dag. De gamle fjell-løvene gjorde en god jobb. Men å drive bevertningsbutikk på Blåmanens topp, snakk om kremmerånd! Hun og jeg har med vår faste feriemeny. Ingenting slår en ekte skillingsbolle og en skvett kaffe i stillheten på toppen av Blåmanen.

Skal du ha en kopp til

Blåmanen hører visstnok til de verdensberømte «syv fjellene» rundt Bergen. Det er ikke med på syvfjellsturen, og bryr seg neppe.

Hvert byfjell har sine fans. Hvor utsikten er mest praktfull kommer en an på øynene som ser. Med Vidden i ryggen saumfarer vi horisonten, og angrer på at vi - nok et år - har glemt kikkerten. Kvarven der, Øygarden, Flesland - har du sett kor liten og nusselig Løvstakken virker? Mot nord fanger vi inn Rundemanens telemast. Her er mektig, rolig og vakkert. Denne berømmelige balsam for sjelen. Solen og skyene synger aftenbønnen sammen. Har du aldri vært hyperbergensk før, så blir du det i kveldinga på Blåmanen!

I noen kaffetunge, skillingsbollemette jafs spretter vi over terrenget mot fetter Rundemanen. Derfra går det nedover, nedover, nedover. Til byen, hverdagen og det moderne samfunnets støy. Jeg vet det høres litt patetisk ut, men faktisk så gleder jeg meg allerede til neste sommerferies Blåmanen-tur - og DA skal jeg ta med kikkerten!