Det er ikke TV på rommene på Turtagrø. Denne helgen i september har mange av dem til gjengjeld et digert filmlerret rett utenfor vinduet. 51 av 52 helger på Turtagrø kan du høre et lemen nyse på tyve meters avstand, om du ligger søvnløs og lytter i lyngen om natten. Men ikke denne helgen.

I stedet kan du høre hundrevis av folk som snakker om hvor utrolig fett det er med den der stillheten på fjellet. De må snakke høyt, for å overdøve vossingen i åttiårene på filmlerretet, som forteller at han skal ut og hoppe i fallskjerm. Igjen. Det er høy rockemusikk, det er enda høyere stemning, og snart er det boblejakkedisco. Det er fjellfilmfestival.

Galskapens hotell

— Velkommen til galskapens hotell, gliser festivalsjef Anders Waage Nilsen. Han har vært involvert i Fjellfilmfestivalen helt fra da avdøde Ole Drægni tok initiativet til den i 2003. Festivalen skulle være et sosialt møtested og fremme naturfilmen og fjellkulturen. De første par årene mobiliserte Drægni, fjellsportbladet Fri Flyt og Turistforeningen mest spesielt interesserte. Fire år senere er deltakertallet i ferd med å eksplodere.

— Folk kommer tilbake år etter år, og mange tar med seg et par nye venner hver gang, sier Waage Nilsen. I fjor løste rundt 375 billett. I år hadde 650 kjøpt festivalpass allerede første kvelden. Og flere kom til utover natten, i tillegg til sponsorer, inviterte gjester og filmskapere.

— Jeg tror dette er den største samlingen folk på Turtagrø noensinne, sier Waage Nilsen. I år har han nesten ikke brukt penger på markedsføring - festivalen selger seg selv.

— Det kan nesten bli et problem for oss, om tendensen fortsetter, sier festivalsjefen ettertenksomt, mens det stimer seg til i lobbyen på hotellet.

Toppturer i tåkehavet

Som i Cannes er lite overlatt til tilfeldighetene når deltakerne velger antrekk, men man tenker nå litt mer praktisk på Turtagrø. Det har naturlige årsaker: Lørdagen - festivalens hoveddag - er nemlig ikke bare forbeholdt film. Turistforeningen organiserer et dusin toppturer i området, i varierende vanskelighetsgrad, og alle med erfarne turledere.

— Vi gikk til Store Soleibotntind. Og kom oss til topps, sier Dag Dahl, som deltar på festivalen for tredje gang. Utsikten fra Store Soleibotntind skal være en av de beste i Hurrungane, men lørdag måtte Dahl og turkameratene ta fantasien til hjelp. Tåken hang nemlig tjukt over Vest-Jotunheimen lørdagen.

Ublide værforhold er noe av det turledere og arrangører må ta hensyn til, kanskje mer enn andre festivaler. Samtidig er det vel få steder du finner deltakere som tar høyde for snø, vind og tåke. Eller andre uforutsette hendelser.

— I fjor holdt Cecilie Skog og Rolf Bae foredrag om ekspedisjoner til Nord- og Sydpolen, men midt under foredraget kom 500 sauer ned fra fjellet. Jeg tror minst hundre av dem var bjellesauer. De laget sånt lurveleven at vi bare måtte avbryte foredraget. Sånne ting er jo fantastisk. Det er det som gjør denne festivalen spesiell, sier Waage Nilsen.