• Tyngden bak, teknikken foran, sier Stig Stark-Johansen - og detter ned bak. Når du skal padle rundt Nordaustlandet på Svalbard, bør alle regler etterleves.

Tømmervågen i Eidsvåg en solblank formiddag står i skarp kontrast til det som venter Stig, Ivar Fineid (begge 42) og de fire padlekameratene deres på 80 grader nord. Mellom bjørkeleggene langs stien ned til vågen duver saftige blåbær i sommerbrisen, og naturen er nettopp nå på sitt kanskje aller frodigste.

20 grader lenger nord er «sludd— og snøbyger» stadig en gjenganger i værvarselet, temperaturen er ventet å ligge rundt null, kanskje like over om dagen, og noe under om natten. Naturen er storslått, men landskapet er goldt og ugjestmildt.

På toppen av det kommer anstrengelsene, strabasene, påkjenningene. Isen, bjørnen, hvalrossen. Irritasjonene. Farene og fraværet av den helt hverdagslige komfort. Et do, en dusj, en kokeplate.

«Hver sin lyst», sier folk flest og haster hoderystende videre fra jobb, til barnehage, til kjøpesenter, til plenklipp, til middagslur ...

- Et eventyr, sier Stig og Ivar - og forsikrer at de gleder seg.

— Ja, som barn ...

De underslår verken smerten de må underkaste seg, eller den gode madrassen de må unnvære hele den kommende måneden.

Til gjengjeld vet de at de gir seg i kast med noe helt unikt. En utfordring for kropp og hode, en reise i et fullkomment urørt rike, en opplevelse for livet. Og, ja, en tur som absolutt kvalifiserer til betegnelsen ekspedisjon.

— Det er en ekspedisjon. Av flere grunner. Den tar lang tid, opptil en måned, vi er langt fra sivilisasjonen og vil ikke kunne regne med hjelp på mange timer, kanskje dager. Og ikke minst: Det har aldri vært gjort før. Noen har prøvd å padle rundt Nordaustlandet, men de har måttet gi opp, sier Stig og Ivar, vel vitende om at det er en skjebne også de fort kan lide.

Et par dager med pålandsvind er for eksempel nok til at isen pakker seg og holder dem innestengt. En fiendtlig innstilt 150 kilo tung hvalross kan også fort både velte og knuse så vel en kajakk som selve ambisjonen.

- Isforholdene ser bra ut i øyeblikket, men de kan fort forandre seg. Hvalrossen er en større bekymring. Den kan være aggressiv. På Grønland har den forårsaket dødsfall, sier karene. De har både håndvåpen, signalpistol og rifle med seg om bord.

— Ildkraft nok til å skremme halve Tombstone, spøker Ivar.

Samtidig er nettopp dyrelivet, villskapen og naturopplevelsene noe av det som trekker padlekameratene til dette isødet.

— Ja, vi ser veldig frem til å ferdes i et totalt uberørt område.

Stig er nytilflyttet til Bergen. Han er fra Honningsvåg i Finnmark og har erfaring med padling i polare områder. Mye av forberedelsene til turen har foregått i Lofoten-området. Stig er den siste som er blitt opptatt i gruppen.

— Opptaksprøvene har vært høyst seriøse. Skal du være med på dette uten å bli en belastning for gruppen, må du kunne takle dårlig vær og sjøsprut. Du må kunne takle slitet og underkaste deg smerten og likevel stå opp hver morgen med et smil om munnen.

Skjønt, stå opp ... det er slett ikke sikkert de får anledning til å legge seg engang hver kveld. På østkysten av Nordaustlandet, fra Isispynten og sørover, er det et 120 kilometer langt strekk, der brekanten står vertikalt som en vegg i sjøen, og der det ikke vil være mulig å komme seg på land overhodet. Et slikt strekk krever minst et døgns padling, og da må værgudene være i godlune. Er de ikke det, blir et fort en enda lenger økt i sjøen.

— Men de tre dobbeltkajakkene som vi skal padle i, lar seg koble sammen. Da blir enheten såpass stabil at det ikke vil være noe problem å sove litt, forklarer Ivar.

Han er opprinnelig fra Lillehammer, men har bodd på Tertnes siden 1988.

Av de fire andre karene i gruppen, er tre fra Florø. Den fjerde er fra Tromsø.

- Ideen er Art Verhages, en av florøværingene. Han var med på en padletur rundt Spitsbergen i 1990. Siden da har han tenkt på Nordaustlandet. Så ideen er 15 år gammel, sier Stig og Ivar, som ennå ikke har møtt flere enn to av dem de skal tilbringe den kommende måneden sammen med.

— Det mest spennende blir kanskje å oppleve hvordan vi fungerer sammen. Det finnes tallrike eksempler på ekspedisjoner som har måttet gi opp på grunn av dårlig kjemi, erkjenner Stig og Ivar, foreløpig gode kamerater.