Da Gestapo arresterte alle i Telavåg – barn, kvinner og gamle – var de to bare 8 år og 15 år da Gestapo. Alle mannfolk mellom 16 og 60 var tatt dagen før.

I dag er Morten og Ingemund 79 og 72 år gamle. De bidrar begge på Nordsjøfartmuseet i Telavåg som omvisere, som tidsvitner. Nå er historien deres å lese i boken «De overlevende». Her forteller 19 norske kvinner og menn om sine liv som fanger under krigen.

Hva har vi gjort for gale?

Alle i Telavåg hadde hørt om skytingen, men de hadde ikke noe med det å gjøre, og skjønte derfor ikke helt hva tyskerne ville med dem.

– Aksjonen var sjokkerende, også for mange av de unge tyske soldatene. Her ble småunger, barn, kvinner, gamle og oldinger stuet inn i det lille forsamlingshuset, uten mat og varme. Jeg husker at noen av soldatene gråt åpenlyst, andre sa ikke et ord, forteller Ingemund.

Neste dag ble de stuet om bord i tyske krigsskip ved kaien like nedenfor, og sendt til Bergen. Derfra ble de i all hast kjørt videre til Storetveit skole. Oppholdet der de neste ukene står for dem som det verste ved hele fangenskapet.

– Maten var elendig. Råtne poteter og kokt, gammel småpale – nesten uspiselig ¿

De var slett ikke bortskjemt fra før, men de hadde aldri sultet, og fersk fisk var det rikelig av i kostholdet i Telavåg før krigen.

På Storetveit opplevde de noe det har vært uråd å glemme.

Kan ikke glemme

Gestapo ville splitte familiene og sende de voksne kvinnene østover som gårdshjelp. Ungene skulle adopteres bort. Men norske leger klarte å hindre dette ved å spre difteri. Det endte med at kvinner, gamle og småunger under seks år ble sendt til Framnes i Hardanger.

De større barna, blant dem Morten og Ingemund, sto igjen og så mor og småsøsken reise fra dem.

Dette har de forsøkt å fortrenge, men som tidsvitner ble de igjen nødt til å hente frem minnene. Det har vært en prosess over noen år.

– Det var vanskelig å snakke om dette i begynnelsen, men nå går det bedre. Det var derfor ikke vanskelig å bidra i boken.

– Har opplevelsene den gang påvirket livet?

– Det er ikke godt å si, vi vet ikke hvordan det hadde gått uten, mener Ingemund.

Skulle vært på Framnes!

– Oppholdet i Hardanger var en veldig fin tid, nok og god mat, vi var sammen.

17. mai 1944 ville ikke tyskerne fø på dem lenger, og slapp dem fri. – Vi var veldig glade da det kom skøyter innover og hentet oss, forteller Ingemund.

Men friheten det siste krigsåret ble et nytt mareritt.

– Vi hadde ingenting å reise tilbake til, hus og innbo i Telavåg var jevnet med jorden så vi måtte flytte til slekt og kjente. De hadde det allerede trangt og altfor lite av alt, så mange følte seg ikke velkomne. Mor måtte inn på et tomt loftsrom med fire unger, den minste var født på Framnes. Jeg skjønner ikke hvordan hun klarte å fø oss. Siden fortalte hun at hun var så fortvilt at hun gråt i ukevis. Det hadde vært mye bedre om vi ble værende på Framnes det siste krigsåret også ...

Ingemund fikk faren sin hjem i 1945. Mortens far døde i Tyskland.