Grønnsaksselgeren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv og utløste protester og krav om demokrati i Tunisia. Nå har en politisk og økonomisk lammelse spredd seg over det arabiske kontinentet.

Islamistene som kom til makten i Tunisias første frie valg får ikke fart på økonomien. Volden øker.

I nasjonalforsamlingen strides islamistene og de ikke-religiøse. Politikerne har ikke klart å gi landet ny grunnlov og valgordning.

Landets kredittvurdering er nedskrevet og mange utenlandske investorer skremt bort.

I Egypt har president Mohammed Mursi gjennom et dekret satt seg selv over loven. Igjen er Kairos gater fylt med demonstranter.

Regjeringspartiet Det muslimske brorskapet sender bevæpnede menn for å bryte opp også fredelige demonstrasjoner.

President Mursi varsler nå valg i Egypt i oktober, seks måneder senere enn opprinnelig planlagt. Det skulle finne sted i fire omganger i april, men ble stoppet av retten. Valget denne høsten er eksamen til Den arabiske våren. Hvis de som sitter i posisjon taper og gir fra seg makten har demokratiet seiret.

Men fallgruvene er mange.

Her er ti forklaringer på hvorfor målet om demokrati har vist seg vanskelig å nå:

1. For langt til maktens korridorer. Gatene sydet av pågangsmot og friske ideer. Men demokrati bygges gjennom institusjoner og spilleregler. Selv om de gamle lederne falt, gjenstår mye for å spre en demokratisk ånd til institusjonene. Alt fra byråkrati til sikkerhetsstyrker og politiske partier må endres. Bindeledd mellom de unge aktivistene og det etablerte politiske systemet mangler.

2. Mistenksomhet. Overgangsperioden til demokrati preges av usikkerhet. Inntil demokratiet er blitt rutine, og folk ser at makten flytter frem og tilbake gjennom valg, er alle redde for at motparten skal etablere nytt diktatur. Derfor forholder de politiske gruppene seg til hvert stridsspørsmål som en eksistensiell trussel. Det blir vanskelig å inngå kompromisser og oppnå konsensus.

3. Fare for sabotasje. Den store usikkerheten gir rom for dem som vil sabotere. Tilhengerne av det gamle regimet til ytterliggående islamister har interesse av at utviklingen mot demokrati stopper. Drapet på en tunisisk opposisjonsleder 6. februar kan ha vært forsøk på å spore av den politiske prosessen. Det bidro til svært anstrengt samarbeidsklima mellom partiene i Tunisia.

4. Hvem er vi? Det er ikke bare demokratiske rutiner som skal utformes. Folket må også finne ut av det betente spørsmålet om "hvem vi er". De autoritære regimene ga ikke samfunnet mulighet til å forme en nasjonal identitet nedenifra. Nå som lokket er borte står ulike oppfatninger steilt mot hverandre. Fremfor alt strides det om islams plass.

5. Splittende grunnlovsprosesser. En grunnlov erspillereglene for håndtering av konflikter i et samfunn. Men når islamister og ikke-religiøse ikke greier å bli enige om premissene for den politiske orden, blir selve grunnloven en kilde til konflikt. Slik har det gått i Egypt hvor islamistene forsøkte å overkjøre sine motstandere i den grunnlovsgivende forsamling. Også i Tunisia har grunnlovsprosessen stoppet opp.

6. Hvem er mest demokratisk? – I kampen mellom islamistene og de ikke-religiøse kolliderer to ulike oppfatninger om hva som er kjernen i demokratiet. For islamistene som har vunnet valgene i Egypt og Tunisia er det grunnleggende prinsippet å la flertallet få gjennomføre sin politikk.

Opposisjonen sier at det viktigste er liberale verdier: Demokratisering forutsetter menneskerettigheter, ikke minst for kvinner og minoriteter.

7. Fortidens dype sår: «Uten oss bryter alt sammen», truet de gamle autoritære lederne i Egypt, Tunisia, Libya, Jemen og Syria. Faren for ustabilitet skulle overbevise om at det beste var å fortsette undertrykkingen av opposisjonen. I virkeligheten ble det skapt dype sår som ligger bak spenningene som nå stiger til overflaten. Islamistene mener de led mest under diktaturene. I Libya har undertrykte stammer og byer tatt hevn mot andre som Qadhafi ga fordeler til.

8. Holdt nede utviklingen. De gamle makthaverne brukte mer tid på å tviholde på makten, ennskapesosial og økonomisk utvikling. De beholdt kontrollen ved å gi rikdom og privilegier til støttespillere og familie. Unge og bedre kvalifiserte som kunne utfordre makten, ble holdt nede. FN advarte mot manglende rettigheter til kvinner og dårlige skoler og universiteter. De fleste overganger til demokrati i verden har funnet sted i land med et relativt høyt utviklingsnivå. Det mangler de arabiske landene.

9. Urealistiske forventninger. Den arabiske våren skapte høye forventninger om bedre liv. Landene mangler forutsetningene for rask økonomisk vekst. Faren er at land som Egypt og Tunisia blir fanget i en ond sirkel. Landene må fånye politiske spillereglene for å få investorer. Samtidig bidrar økonomisk misnøye til en spiral av stadig nye opprør.

10. Nye unntakslover. Egypts president erklærte i januar unntakstilstand i tre opprørsherjede byer langs Suez-kanalen. Han sier han er mot unntakslover, men at det ikke finnes alternativ for å bevare sikkerheten. Unntakstilstand er et forhatt symbol på det falne, autoritære styret. Den følges som regel av maktovergrep som gjør kløften mellom stat og folket dypere.