NESTE UKE er det ti år siden hurtigbåten «Sleipner» gikk på grunn på Store Bloksa ved Ryvarden fyr. 69 overlevde, 16 mistet livet. En undersøkelse BTmagasinet har gjort avslører at hele 28 av de 48 overlevende som er spurt har psykiske senskader. 26 av dem har fysiske senskader. Flere av dem forteller sterke historier om tiden etter, og om vanskeligheten med å komme tilbake til et normalt liv. Denne åpenheten er prisverdig. Ulykken var et sjokk for hele kysten.

I ETTERTID ble det avdekket store mangler ved sikkerheten om bord. Det ble avslørt at båten hadde et uforsvarlig evakueringssystem, med vanskelig tilgjengelige livbåter og ubrukelige livvester, blant annet. Dette har fått sin konsekvens. Sikkerhetsreglene for fartøy av denne typen er skjerpet. Det betenkelige er at samfunnet ikke har hatt like god evne til å følge opp de menneskelige skadene etter ulykken. Støttegruppen for de etterlatte har gjort et viktig arbeid. Den har sørget for at offentligheten ikke har glemt ulykkens konsekvenser, og den har tatt ansvar for omsorgen for etterlatte.

MEN MYE TYDER PÅ at norsk helsevesen ikke er skodd for å håndtere langtidsskader etter slike katastrofer. Både Måbødalulykken, Åsta-ulykken og BTs saker om senskadete FN-veteraner viser at det hersker store mangler i det offentlige hjelpeapparatet for mennesker som er utsatt for ekstreme påkjenninger, de som har lidelser som posttraumatisk stress og annet. Dette kan igjen føre til mangelfull behandling. Spesielt sterke er fortellingene om overlevende og syke som møter uforstand og direkte motstand fra det offentlige.

DE STORE ULYKKENE avslørte at Norge ikke har en nasjonal kompetanse på å håndtere katastrofens helsemessige konsekvenser. I februar 2003 skrev BT at Helsedirektoratet jobbet med å utarbeide en veileder for psykososial beredskap ved nasjonale transportulykker og katastrofer. Hensikten var å bygge opp en kompetanse som sikrer psykisk traumatiserte mennesker nødvendige og tilstrekkelige helsetjenester. Det har gått nesten syv år, og veilederen er ennå ikke ferdig. Det er uholdbart og ikke særlig betryggende for de overlevende og pårørende etter slike katatrofer, eller for helsepersonell. Veilederen skal på høring før jul, og i februar neste år skal den være klar til bruk. Det har tatt alt for lang tid, men forhåpentligvis vil veilederen hjelpe helsevesenet til å håndtere katastrofens senskader på en bedre måte i fremtiden, og kanskje føre til at det opprettes en nasjonal kompetansegruppe for helsetiltak etter katastrofer.