Da den ett år gamle jageren «Eskdale» 14. april 1943 gikk til bunns etter å være truffet av en torpedo fra en tysk S-båt utenfor Lizard Head i Cornwall, hadde det 180 mann store mannskapet et brennende ønske: At de fikk gå samlet til et nytt fartøy, og under den samme sjef, daværende kaptein Skule Storheill.

Det ønsket fikk de oppfylt. Den nye jageren «Stord» var sjøsatt 3. april samme året under det engelske navnet HMS «Success» — S-en i navnet viste at den tilhørte S-klasse destroyere. 26. august heiste den kommando, nå som norsk, med norsk navn KNM «Stord». 29. september ble den nye jageren erklært krigsklar.

I 1943 var krigsproduksjonen, og ikke minst produksjonen av nye marinefartøyer, nådd opp i et enormt tempo: 4 måneder fra sjøsetting til kommandoheis er for ettertiden temmelig utrolig, i hvert fall om man sammenligner med byggetiden for Marinens nye fregatter. En måned til utprøving av fartøyet og opplæring av mannskapet er enda mer utrolig.

En moderne krigsmaskin

Men det var en krig som skulle vinnes, og da kunne man ikke bruke fredstidens regler, rutiner og bestemmelser. For selv om vektskålen hadde vippet i alliert favør, i Russland, i Nord-Afrika og i Nord-Atlanteren, ventet en dødelig tysk trussel utenfor Norskekysten, altså ruten for Murmansk-konvoiene. «Bismarck» var riktig nok plassert der den hørte hjemme, på havets bunn, men det var rikelig igjen, først og fremst «Tirpitz» og «Scharnhorst». Hvis de fikk slippe til i Murmansk-konvoiene, kunne forsyningstjenesten til Russland knekke nakken.

En jager var naturligvis ikke all verden i de store marinene. Men maken til fartøy hadde den norske marinen aldri hatt: 1710 tonn, maskineri på 40.000 hestekrefter som ga 36 knops fart, 615 tonn bunkers som ga en rekkevidde på 4675 nautiske mil, og med 4,7 toms kanoner, luftvernartilleri, torpedoer og synkeminer var det en virkelig krigsmaskin Skule Storheill og hans mannskap på 230 hadde fått til rådighet. Et søsterskip var også levert: KNM «Svenner» som gikk til bunns under invasjonen i Normandie.

Et lykkelig skip

«Stord» fikk «pennantnummer» G26 da den sluttet seg til den 51. jagerflotiljen i Scapa Flow, og både mannskap og andre brukte etter hvert navnet «the lucky twenty-six» om henne. Det var ikke bare at nummeret var 26, og at kommandoheis var 26., men etter hvert gikk 26 igjen: 26 mann mønstret av, 26 mann kom om bord, det ene etter det andre, til slutt påstod noen at selv skipskatten fødte 26 unger om gangen.

Men den viktigste 26 var 26. desember 1943, andre juledag, da «Stord» var med i en gruppe på fire jagere, alle av samme type, som støttet de store fartøyene og flyene i angrepet på den svære tyskeren. De fire jagerne gikk til torpedoangrep, svingte, fyrte av torpedoene og kom seg bort. Det var da Storheill skal ha kommet med marinehistoriens saftigste brøl: «Schwing in die verdammten Kanonen, så dass wir kan forbigekommen!». «Stord» mistet en mann i angrepet, han falt over bord.

«Scharnhorst» var fjernet, de andre store tyskerne med «Tirpitz» i spissen lå uvirksomme i fjordene til Hitler mistet tålmodigheten og sendte de svære skipskanonene i land, et batteri av dem til Fjell festning.

«Stord» var virkelig et lykkeskip. Jageren gikk i den hardeste tjenesten, i lang tid som eskorte for Russlands-konvoiene, men slapp uskadd fra det. Selve fredsdagen kunne det gått galt, enten for «Stord» eller for den tyske ubåten som jaktet på den. Men alt gikk bra, og etter krigen ble den ikke bare flaggskipet i den norske marinen, men også «kongeskip» inntil KS «Norge» ble gitt i gave på Haakon VIIs 75 års dag.

Siste reis - til Belgia

Mindre heldig var den i fredstid, for ved en anledning tok man feil av en fyrlykt og lyset fra et hus på land, og jageren gikk på grunn. Den ble aldri seg selv igjen, og en høstdag i 1959 ble den slept ut Oslofjorden til et opphoggingsverft i Belgia. Om det kan jeg selv vitne, for som utskrevet kvartermester så jeg henne i tørrdokk, under klargjøring for slepet. Det skulle bli den siste honnør «the lucky twenty-six» fikk - da hadde hun for øvrig Nato-nummeret D 300.

Knut Hanselmanns «flåte» av pinlig nøyaktige modeller begynner å ruve. Hans «Statsraad Lehmkuhl» står til skue i Børshallen, «De Zee Ploeg» står der den hører hjemme, på Herdla, og hans siste var den tyske krysseren «Königsberg». Før «Stord», som i januar skal heise kommandoen - på Stord.

Staten og Marinen greidde aldri å bevare vårt stolteste sjømilitære minne. Men Frp-politikeren på Askøy har greidd det!

BÅTBYGGEREN. Dette bildet ble tatt i fjor da Knut Hanselmann overrakte en kopi av den tyske krysseren «Königsberg» til Laksevåg Kulturhistoriske forening. Nå har han laget en tro kopi av jageren «Stord» som i januar skal til, naturligvis, Stord.

ARKIVFOTO: KRISTIAN JACOBSEN