— Egentlig skal det ikke være mulig å overleve noe slikt. Det er helt utrolig at jeg sitter her nå, sier 70-åringen i dag.

BT 27. mars 1951: «En ti år gammel gutt, Terje Skutlaberg fra Norheimsund, ble ved middagstid påskeaften tatt av snøras mellom Breidarosti og Såta på Kvamskogen. Gutten ble meldt savnet ut på kvelden og ved midnattstid ble han funnet. Han hadde da ligget om lag ti timer i snøen, og var meget medtatt av kulden».

Et helt liv er gått siden ulykken påskeaften for seksti år siden, men for Skutlaberg er minnene fremdeles levende.

— Man glemmer ikke noe slikt så lett. Jeg tenker fremdeles på skredet av og til. Minnene kommer tilbake hver gang jeg kjører over Kvamskogen, og når jeg hører om andre som er tatt av ras, sier han.

Skulle møte søsteren

Påskeaften 1951 var en strålende solskinnsdag, og Skutlaberg og svogeren skulle på skitur til Såta. Tiåringen var skivant, men hadde aldri vært så langt oppe i fjellet før. Nå skulle han helt til topps.

— Planen var å skille lag med svogeren min og gå ned til Mødal, der min søster var stasjonert for Røde Kors gjennom påsken.

Det må ha vært en rasfarlig senvinter, for to dager tidligere, da Skutlaberg kjørte opp Tokagjelet til Kvamskogen, ble bussen stoppet av et skred. Tunnelene var ennå ikke bygget, og veien snodde seg gjennom gjelet langs den stupbratte fjellsiden.

— Da bussen måtte stoppe, tok vi beina fatt gjennom raset. Det var ikke så mye snakk om skredfare den gangen. Derfor var det heller ingen som sa noe til at jeg skulle gå alene ned fra Såta, sier Skutlaberg.

På vei ned valgte han feil skar, og kom inn i bratt terreng.

- Kjempet for livet

— Jeg gikk forsiktig nedover, og satte meg ned på kne for ikke å skli inn i en fjellknaus. Før jeg rakk å reise meg, kom raset. Da var et inferno i hvitt, og et forferdelig bråk. Jeg følte at jeg ikke fikk puste, og kjempet for livet for å komme løs.

Begravd av snø fortsatte han å kave med høyrearmen. Den venstre lå fastklemt under ryggen sammen med skistaven. Han klarte å slå seg gjennom snøen og fikk gravd et hull til overflaten. Det reddet ham fra å bli kvalt.

Så ble det stille, og timene begynte å gå.

— Jeg var sikker på at det var slutt, og på én eller annen måte forsonet jeg meg med det. Jeg var bevisstløs mesteparten av tiden, men jeg husker jeg våknet og trodde jeg lå hjemme i sengen med dynen tett rundt meg. Da det ble mørkt så jeg stjernene på himmelen gjennom hullet jeg hadde gravd. Jeg husker også en følelse av at jeg hørte folk som gikk forbi på ski, og jeg mener at jeg ropte, men ingen kom.

- Tenkte han var død

Mens Skutlaberg kjempet for livet under snøen, var Terje Rasmussen telefonvakt for Røde Kors på Ungdomsheimen. Da meldingen kom om at en person var savnet i et snøskred, rykket han ut med en patrulje på seks-syv mann.

— Det var kaldt og mørkt og stjerneklart. Vi visste ikke nøyaktig hva som hadde skjedd eller hvem som var tatt av skredet, men dro ut for å lete. Vi gikk en times tid før vi kom frem til stedet, sier Rasmussen, som i dag er 81 år gammel. Han hadde ikke særlig lang fartstid i hjelpekorpset, og dette var et av hans første redningsoppdrag.

— Da vi kom frem så vi at det var et hull i snøen. En av oss stakk hånden ned og kjente at det lå noen der. Vi tenkte i det stille at det var en død person, siden det hadde gått så lang tid. Men vi gravde ham frem, og det viste seg at det stod til liv, sier Rasmussen.

BT inviterte de to mennene, som i dag er pensjonister, til å møtes på stedet der raset gikk for seksti år siden.

— Jeg har tenkt mye på denne historien opp gjennom årene. Jeg har jo ikke visst hvordan det gikk med denne gutten vi fant, sier Rasmussen.

— Jeg husker bare glimt av det som skjedde, og jeg vet lite om hvem som fant meg og hvordan, så jeg ser frem til å snakke med ham, sier Skutlaberg dagen før møtet med sin redningsmann.

Skjermet fra kulden

Det blir et varmt gjensyn. Fremdeles blir de to rørt av å fortelle historien. Rasmussen har med et fotoalbum med bilde fra rasstedet, der han har notert at gutten ble funnet fem minutter over midnatt.

— Du var stor for alderen. Jeg husker jeg ble overrasket da jeg hørte at du bare var ti år gammel, sier han.

Selv om snøen var en dødsfelle, beskyttet den mot kulden.

— Når du først ble liggende fast i snøen, lå du egentlig på perfekt dybde. Dypt nok til at du ble skjermet mot kulden, og høyt nok til at du fikk slått hånden gjennom snøen og fikk puste, påpeker Rasmussen.

— Jeg tror det var det hjemmestrikkede ullundertøyet som reddet meg. Jeg hadde lange ullunderbukser og skikkelige sokker, sier Skutlaberg.

- Store smerter

Høyrehånden ble imidlertid liggende over snøen, og ble sterkt frostskadet.

— Vi forsøkte å massere den, og holdt på med førstehjelp på stedet i flere timer, mens vi ventet på weasel (beltevogn, journ.anm.). Vi lagde også en skikjelke for å få deg ned til Ungdomsheimen, sier Rasmussen.

Skutlaberg husker bare bruddstykker av redningsaksjonen.

— Jeg husker at det gikk i snøen, og at jeg så folk med hodelykter da de gravde meg frem. Jeg har også en anelse om at jeg ble kjørt av gårde med weasel. Det første klare minnet mitt er at jeg våkner opp på Ungdomsheimen med store smerter, og at faren min er der, sier han.

Gutten måtte bøte med to fingre på høyrehånden, og måtte gjennom flere hudtransplantasjoner. Det tok flere år før han ble fullt restituert. Men så bar det ut på ski igjen.

— Det var aldri snakk om noe annet. Livet måtte gå videre. Jeg har vært på utallige skiturer på Kvamskogen senere, og har vært aktiv i Røde Kors i mange år. Det fantes ikke noe krisehjelp på den tiden, og jeg har heller ikke slitt med ettervirkninger, sier Skutlaberg.

Et liv som frivillig

Skaden på hånden gjorde likevel at han ikke overtok familiegården i Norheimsund. I stedet tok han utdannelse, og endte til slutt opp som sosialsjef i Bergen. Nå tilbringer han mye av pensjonisttilværelsen i Panama.

— Jeg har fått nok av snø og kulde, sier han.

Rasmussen har også en lang tjeneste bak seg som frivillig i Røde Kors.

— Jeg har vært aktiv i 62 år. Det har på mange måter vært livet mitt. Jeg har vært med på mange leteaksjoner opp gjennom årene, men denne historien husker jeg spesielt. Det gjorde et veldig inntrykk at vi fant denne gutten i live etter så mange timer. Det er fortsatt stort for meg, sier han.

Skutlaberg sier han ikke har hørt om noen andre som har ligget like lenge begravd som ham i nyere tid. Både han og Rasmussen advarer mot å avblåse leteaksjoner for tidlig.

— Etter skredulykker sies det ofte at de fleste er døde etter en halv time. Men det er viktig å huske at det finnes unntak. Denne historien viser at det nytter å holde ut og fortsette letingen, og at folk kan være i live selv etter mange timer under snøen.

27 mars 1951.jpg
FAKSIMILE: BT 27. mars 1951.