EVA GRANHEIM

I de siste ukene er det kanskje blitt i meste laget. Men det har vekslet mellom sorg og glede. Fra begravelse i Stavanger til dåp i Slottskapellet. Politiets førstedame var også invitert i den store barnedåpen.

— Det var stas å være til stede. Det var en rørende begivenhet.

Ingelin Killengreen tar imot BT med kaffe og kjeks, og det er dekket med porselen på langbord i glass. Hun innrømmer selv at hun har en last. Hun drikker for mye kaffe. Lystene snakker vi ikke om.

Kontoret er smakfullt innredet i moderne design, merbauparkett på gulvet og grafikk på veggene. I vinduskarmen har hun en miniatyr av Bryggen i Bergen. En påminnelse om hjembyens skatter. En rekke med kaktus fra Se og Hør er tydelig ivaretatt. Hun betrakter dem som komplimenter.

Fortsatt hjemlengsel

Med utsikten over Youngstorget kan hun studere gateselgere, demonstranter, LO-pamper, partitopper, slitne byvankere og kanskje en krangel eller flere i sene kveldstimer før politidirektøren slokker lyset på kontoret og vender nesen hjem. Det blir ofte lange dager.

— Når skal du abdisere og bli politimester i Bergen?

— Jeg tror det er litt for sent. Jeg har ikke bodd i Bergen siden jeg var 19 år. Men hjemlengselen ligger alltid der, selv om fornuften tilsier noe annet. Man kan også risikere å komme tilbake til en illusjon. Men jeg er ofte på besøk. Jeg har søsken og to meget oppegående foreldre i Bergen. Dessuten er ikke familien flyttbar.

Jeg har to og et halvt år igjen av min åremålsperiode. Da kan jeg velge om jeg søker en ny periode, men dersom det ikke blir aktuelt, har Justisdepartementet forpliktet seg til å holde meg med en adekvat stilling. Men jeg planlegger aldri, sier Ingelin Killengreen, som ikke har tenkt å forlate arbeidslivet på mange år. Hun ser ikke helt at hun vil trives uten jobben.

— Det er jo mulig å kaste seg ut i hobbyvirksomhet av forskjellig slag, men jeg har alltid vært engasjert i samfunnsrelatert arbeid, og vært en del av et miljø som er preget av at noe skjer hele tiden, sier hun.

Abstinens uten telefon

— Jeg får abstinens hvis telefonen ikke ringer. Det er en merkelig mekanisme. Mange mener mobiltelefonen er en forbannelse. Med meg er det omvendt. Jeg blir nervøs uten mobiltelefonen i nærheten. Jeg vet at det er galt, men jeg vil bli informert hele tiden, sier damen som har satellitt-telefonen stående klar i en pakke på bordenden. Fullt så fartsfylt er det likevel ikke. Den står der etter at hun brukte den i påskeferien. For å være tilgjengelig.

— Har du teknisk innsikt så du kan bruke den?

— Jeg har fått forklaring på hvordan den skal brukes. Ellers har jeg fobi mot bruksanvisninger. Jeg leser ikke bruksanvisninger. De er alle skrevet av sivilingeniører med egen form for logikk som ikke stemmer med min. Men jeg tror det er alderen. Jeg tror vi er blitt for gamle. Spør en 12- 13-åring, og alt er soleklart.

Uten selvtillit i 40 år

— Du har sagt at du ikke har planlagt noen karriere, men det var vel likevel en grunn til at du havnet her?

— Det har blitt som det har blitt. Jeg vurderte meg selv som jurist med utredningskompetanse. Ingen jenter i min årsklasse hadde karriereplaner. Vi som avanserte, gjorde det fordi sjefen sa det. Jeg fikk en god juridikum, og flinke jurister ble plassert i Justisdepartementet. Jeg var totalt uten selvtillit til jeg var over 40 år. Det har kanskje virket annerledes utad, men jeg ble bare plassert. Helt bevisstløst egentlig.

— Men det var vel en grunn til at du valgte å bli jurist?

— Jeg hadde lyst til å flytte hjemmefra. Det var ikke mulig å studere juss i Bergen. Far var jurist, og jeg visste at hvis jeg valgte jussen, ville det bli akseptert hjemme uten diskusjon. Og jeg var overrasket da jeg oppdaget at jeg likte det.

Kompromissløs

— Har du aldri vært fristet av å bli politiker?

— Jeg tror ikke jeg har talent for å bli politiker. Jeg er for faglig orientert. Men jeg synes politikk er kjempespennende. Jeg har jo levd i grenseland mellom politikk og fag, og kan nok en del om politikk. Men jeg har bare blitt statsråd i spekulasjoner. Jeg er nok totalt uegnet for å holde valgtaler. Heller ikke er jeg god nok til å markedsføre verken meg selv eller politikk. Dessuten er jeg ikke strategisk nok, og altfor rett frem og kompromissløs.

— Hvis du er så rett frem kan du vel si hvilken justisminister du har hatt størst sans for?

— Det er ganske vanskelig, for de har vært veldig forskjellige. Den mest engasjerte er nok den nåværende statsråd. Den jeg kan si jeg har jobbet tettest med og hatt best samarbeid med, var Grete Faremo. Det var veldig spennende og utfordrende. Da var jeg departementsråd i Justisdepartementet. Fra januar 1995 og frem til Politidirektoratet ble opprettet i 2001 var hun politimester i Oslo.

— Det var forresten den første jobben jeg søkte på, forteller Killengren. Og som hun altså fikk.

Heftig og begeistret

Ingelin Killengreen går for å være en politidirektør som liker å ha stramme tøyler. Hun omtales som faglig sterk, engasjert og dyktig i jobben. Men også med et heftig temperament og temmelig dominerende og kontrollerende. Hun får honnør for å være flink til å skille mellom sak og person. Etter en stormende feide, forlater hun åstedet med et smil, sies det. Om enn noe anstrengt. Hun er jo dannet, blir det sagt. Selvironi skal ikke være av hennes sterkeste sider. Hun er også kjent for sin hang til å bruke uniform - oftere enn påkrevd. Muligens en form for verneutstyr for en kvinne som kanskje kan utfordre både fordommer og mindre edle tanker hos enkelte.

Men hun har aldri opplevd noe negativt internt i politiet. Da hun begynte i stillingen som politimester i Oslo, var det paradoksalt nok journalistene som ikke klarte å holde seg unna inngående beskrivelser av politimesterens figur under uniformsjakken.

Stjernene som teller

— Jeg er sjef i et system som er autoritetstro. Det er litt banalt, men det er antall stjerner på skulderklaffene som teller for respekten. Men jeg har fått mange kultne brev fra eldre menn med alt fra liksom-saklige argument, til ren sjikane. Det får jeg fortsatt. Men internt i organisasjonen har jeg full respekt. De er tydelige på om du gjør jobben din eller ikke, men det har ingenting med kjønn å gjøre.

— Har du aldri gjort noe galt?

— Jeg har ikke engang vært på epleslang. Jeg har alltid vært veldig skikkelig, og jeg tror jeg var til stor irritasjon for mine søsken. Jeg har tre yngre søsken. Det var jeg som alltid ordnet opp, og delte lørdagsgodteriene med millimeterrettferdighet mellom oss. Jeg har alltid vært kjedelig og skikkelig.

Får skryt i Bergen

— Har du ikke engang kjørt for fort?

— Jeg har cruise control koblet på i bilen bestandig, og jeg er pinlig nøye med å følge med på speedometeret.

— Du har selvsagt beskyttelse - får du mange trusler?

— Jeg tror jeg nøyer meg med å si at jeg får trusler. Jeg har ikke lyst til å fokusere på det. Det er selvfølgelig mange mennesker som ikke liker meg, og det er selvsagt mange ting jeg ikke kan gjøre. Du venner deg til at det er en del skranker i tilværelsen for sånne som meg. Men det er kjempestor forskjell på Bergen og Oslo.

Når jeg går ut på Torgallmenningen i Bergen treffer jeg masse gamle hyggelige damer, og det er det eneste stedet jeg får skryt også.

— Men i Oslo er det litt annet nivå på dannelsen for å si det sånn?

— Jeg må medgi at det medfører en del utskjelling å gå i Oslo sentrum. Men det er faktisk ikke kriminelle som roper skjellsord etter meg. Folk mener nok på en måte at de har rett til å si hva de mener til meg, og jeg får noen kraftfulle tilbakemeldinger om hva de synes om meg.

Fikk vesken etter seg

— Som for eksempel?

— Det er bare et par dager siden sist da jeg fikk mitt pass påskrevet av en dame. Jeg var på byen uten uniform, og jeg fikk høre at en «jente» som meg i så kort skjørt ikke kunne være kompetent til en så viktig jobb. Etter denne salven slo hun etter meg med vesken.

— Du må vel også ha hatt bekymringer for barna?

— Barna var i tenårene da jeg ble politimester. De har jo vært utsatt med mye oppmerksomhet rettet mot seg. Det er ikke greit å være russ med en mor som er politimester. For noen år siden ble alle rutene på huset vårt knust. Da vurderte jeg om jobben var verdt det.

— Men du har sikkert også vært redd for at ungene skulle havne på feil side av loven?

Mer redd enn de fleste

— Jeg har nok vært mye mer redd enn de fleste andre. Jeg har vært veldig streng, og vi har hatt klare regler. Uansett tid når de kom hjem om kvelden eller natten, hadde vi avtale om at de alltid kom og sa «hei, her er jeg»! Men jeg er glad for at jeg ikke vet om alt de har holdt på med. Og jeg har jo også sett faresignalene både tidligere og klarere enn andre. Men vi har hatt et greit miljø, og da de var passert 20, pustet jeg lettet ut og tenkte «gudskjelov».

— Du føler jo på en måte at du ikke har full kontroll, og vet fra egen erfaring at å tøye grenser var selve livsinnholdet i en periode. (Sier hun som aldri har gjort noe galt)

— Sover du godt om natten?

— Jeg har godt sovehjerte. Jeg er ikke a-menneske, men må tidlig opp. Og jeg sover når som helst og hvor som helst. Jeg kan til og med stå og sove. Men jeg våkner idet knærne holder på å knekke.

Bare de beste

— Er du engstelig for at den økende brutaliteten blant kriminelle vil føre til at det blir vanskeligere å rekruttere politifolk?

— Den alminnelige reaksjonen i politikorpset etter drapet i Stavanger var at «dette skal vi f.... Ikke finne oss i!» Jeg har fått ganske mye respons etter det som skjedde i Stavanger, og den generelle stemningen er at vi skal gjøre jobben vår. Vi har jo også tiltak for å beskytte dem som har behov for det. Men vi må også huske på at politifolks hverdag er ikke skudd-dramaet i Stavanger. De fleste har en engasjerende, spennende og meningsfull jobb som de ser resultater av. Tragedien i Stavanger er kjempeskremmende, men ikke lammende på et politikorps. Vi må også huske at det er bare de beste kandidatene, både fysisk og psykisk, som kommer inn på Politihøyskolen. Du skal ha det både i hodet og beina. Jeg hadde aldri kommet inn på Politihøyskolen.

Liker intelligent krim

Ingelin Killengreen har en jobb som nærmest sluker henne. Dessuten er hun ikke typen som setter seg ned og broderer. Men hun har da noen sysler etter arbeidet. Hun liker å gå tur, er glad i musikk og litteratur. Akkurat nå holder hun på med P.D. James nyeste krimroman «Mordrommet».

— Men jeg leser ikke lyrikk. Det er min mor opprørt over. Hun er helt oppgitt over sin datter som ikke forstår verdien av lyrikk. Det blir ofte sent på kveld før jeg er hjemme fra jobben. Og når helgen kommer, er det mye av det forsømte som skal tas igjen, sier Killengren, som i hvert fall holder seg med vaskehjelp. Men hun føler seg litt som Adam Dalgliesh - med dårlig samvittighet for at det blir for mange avlyste avtaler med venner. Og når hun attpåtil karakteriserer seg selv som ryddig, geskjeftig og perfeksjonist, sier det seg selv at hun må være et utålmodig menneske.

Det er imidlertid en ting hun har tålmodighet til. Det er å sitte rett opp og ned i solen. Hun nyter solen, og har kanskje ikke fått med seg at det er utrendy å sole seg. Å sole seg er snart like kriminelt som å røyke. Det tør jeg ikke si til henne.

— Jeg fryser bestandig, forklarer hun, og så er det ett unntak til der hun virkelig trekker beina opp og slapper av: Det er på reiser. Lange utenlandsreiser.

— En hel kveld på hotell alene med en haug med bøker. Det er luksus!

— Du må vel unne deg litt moro iblant?

— Humor er viktig, og jeg må ha minst en god latter om dagen, ellers er den bortkastet. Jeg er avhengig av å ha mennesker rundt meg med humoristisk sans, ellers har jeg lett for å kjede meg. Gravalvorlige mennesker kjeder meg veldig!

HÅVARD BJELLAND (foto)