Polden har sendt Sævartveitnuten mange blikk. Kjempen har bare kastet skygger tilbake, fra bergkammen 900 meter over lille Osa i Ulvik.

Lars Gunnar Polden (51) gjorde sin første tilnærmelse i sommer. Med kritt og 300 grams akvarellpapir. Bildet ble mislykket.

— Jeg jobber fort. Det ligger i teknikken, sier mannen i blå industrihjelm-innerlue og en sliten boblejakke.

Han river nye papiromslag av sigartykke pastellkritt produsert i Northumberland, England Han har dårlig tid. Solstrålene eter seg meter for meter innover Osafjorden. Lys kommer. Skygger går. Det sier ritsj, ritsj, ritsj. Han gnir på himmelen.

— Jeg er ikke bevisst på hva jeg ser etter. Jeg jobber raskt for å fange energien.

Han rygger tre skritt. Han lodder dybden i bildet. Han tar to lange steg frem og angriper lerretet på nytt.

Skyggene blir blå.

KRITTMANNEN SNAKKER LIKE fort som han jobber. Egentlig liker han ikke å ha noen bak ryggen når han tegner.

— Enkelte turister har ingen respekt. Jeg kan stå midt oppe på fjellet ...

Han stikker nesen opp i bildet for å demonstrere hvor nærgående folk er.

— ... og de henger rundt meg. Hehe. De vil ikke gå. Selv om jeg ber dem la meg være i fred.

Polden er ikke brysk. Men når lyset og årstiden er perfekt, kan det stå om en time. Eller minutter.

Polden tegner sine landskapsbilder utendørs. Og da skal det skje utendørs. Nesten uansett vær.

— Det er jo mye mer behagelig å gjøre dem ferdige inne. Mange tar med seg et fotografi eller en skisse. Jeg ville ikke hatt en sjanse om jeg gjorde det slik.

Det ville skapt en distanse. Det ville bundet ham. Han vil være fri. Han sier «det er vanskelig å forklare». Det går inn i øyene, rundt i hodet, og ut i krittet.

DU KOMMER KNAPT LENGER inn i Hardangerfjorden når du står i Osa. Bygden har et trettitall innbyggere, og ligger noen kilometers kjøring under steile fjell fra Ulvik sentrum. På Hjadlane, et platå 90 meter over fjorden, ligger Poldens to treetasjes murbygninger.

De to 450-kvadratmeters-kolossene ligger som ramlet ned fra himmelen. Byggene tilhørte Osa Fossekompani, som tidlig på 1900-tallet hadde enorme planer for sletten ved fjordtarmen. Det skulle bli en industriby med 4000-5000 innbyggere. Kraftverk. Smelteverk. Egen trikk. Musikkpaviljong. Tennisbane. Planene lå klare. Fossekompaniet kom så langt at de sprengte ut en vanntunnel fra dalbunnen og 800 meter opp i Osanuten (921 moh.).

Men eventyret var over før noen rakk å kjøpe tennisball. Selskapet gikk konkurs i 1926. Det lange hullet i fjellet, anleggsveien til toppen og murbygningene står tilbake som symboler på det tidlige 1900-tallets ekspansjonsiver og optimisme.

I dag henter skolebussen under ti unger i den vesle bygden.

DENNE HELGEN ÅPNER Polden sin første utstilling av landskapsbilder på Vestlandet - utenfor Osa - i Galleri Parken i Bergen. Hans eget Hjadlane Galleri er for tiden ute av drift, og tett på frysepunktet takket være høye strømpriser og kalde murvegger.

I gode perioder hadde han opptil 3500 besøkende pr. sesong. Nå er det stille. Han har planer for utvidelse med 100 kvadratmeter og kafé. Han mangler bare én ting: 3,5 millioner kroner.

— Det er vanskelig å drive galleri. Og det er ikke enklere her inne i Osa. Ved Lungegårdvannet i Bergen stryker folk forbi. Ingen kommer til Osa av gammel vane, sier ildsjelen.

Han må kunne vise to utstillinger samtidig. Og turister vil ha kaffe og vafler. Polden mener potensialet er stort, men føler drahjelpen fra reiselivsnæringen er lik null.

— Reiselivet er redd for figurativ samtidskunst. Pressen backer heller ikke opp. Reinhardt Søbye har stilt ut hos meg før han stilte ut i Tokyo. En busslast med japanere til Osa, og det ville gitt årsomsetning på én dag.

- OUUUUUH!!. HUS ER VANSKELIG. De skal liksom gli inn i landskapet.

Bildet begynner å bli ferdig. Men så skal geometriske klosser bygget av menneskehender inn i en improvisert tolkning av Sævartveitnuten. Finne sin plass i to komma fem kvadratmeter kronglete natur.

Figurative landskapsbilder er forresten ikke kunsten som for tiden høster de dypeste nikk blant kunstkritikere.

— Noen tror landskapsbilder er lettere å selge. At jeg driver med dette for å tjene penger. For meg er det et uttrykk, ikke jakt på kronasje, sier Polden.

— Men det er utrendy?

— Hva skal jeg si? Ja, i den forstand at ikke så mange driver med det.

— Hva er så fint med landskap?

— Endringer. Når årstidene avløser hverandre.

DIKTERHØVDINGEN FRA ULVIK, Olav H. Hauge (1908-1994), besøkte Lars Gunnar Polden i Osa ved flere anledninger. Siste gangen ba han Polden «tegne bilder så gode at selv østlendinger forsto hvor fint det var på Vestlandet». Det gikk flere år før Polden tok ham på ordet.

— Hauge kunne sitte på en tue innerst i en fjord, og lage ting av stor betydning utover grensene, sier Polden.

For den berømte naturlyrikeren hadde landskap en åndelig dimensjon. Polden drar på det.

— Jeg vet ikke helt, om jeg kommer så langt.

<b>UTENSDØRSKUNSTNER:</b> - Jeg må gjøre meg ferdig med bildet ute. Men det kan være vanskelig å få dem helt ferdige, det er lett å bli lurt av fargekrittet utendørs, sier Ulvik-kunstneren Lars Gunnar Polden. (Foto: Vegar Valde)