Jaktlykken var ikke med president Theodore "Teddy" Roosevelt 14. november 1902, der han travet rundt på leiting etter bjørner. Men hans medarbeidere klarte til sist å finne en gammel utlevd svartbjørn, bandt den til et tre og ropte på presidenten.

Men Roosevelt fikk kvaler da han så den skjelvende gamle bjørnen, og nektet bestemt å avlive den. Dette ville ikke bli noen fin tilvekst til samlingen av jakttrofeer, mente en harmdirrende president.

Nyheten om presidentens medfølelse med den stakkars bjørnen spredte seg raskt, og avistegneren Clifford Berryman i The Washington Post ga støtet til teddybjørnen.

Hans vitsetegning av Roosevelt som i avsky vender ryggen til den stakkarslige bjørnen og nekter å avlive den, har følgende tekst: "Roosevelt setter grenser i Mississippi". Reaksjonene uteble ikke, amerikanerne viste medfølelse.

Roosevelt sier ja

Vitsetegningen til Berryman henger i dag i Smithsonian Institution i Washington, men likevel er det ikke full enighet om hvem som var først ute med den berømte bjørnen, som har vært barns yndling i 100 år.

Morris Michtom så vitsetegningen og satte en pelsaktig bjørn som hans kone Rose hadde laget, i butikkvinduet påført teksten "Teddy's bear". Så tok innvandreren fra Russland mot til seg, og ba president Roosevelt om tillatelse til å benytte dette kjælenavnet.

— Jeg tror neppe mitt navn vil få betydning for bjørnesalget, men bruk det gjerne, svarte Roosevelt. Han kunne ikke tatt mer feil. Men suksessen lot seg ikke kopiere. Da entusiastiske tilhengere av Roosevelts etterfølger i Det hvite hus, William Howard Taft, mente også han fortjente et kjæledyr, skapte de "Billy The Possum". Men det utstoppede pungdyret slo ikke an og ble aldri noen konkurrent til teddybjørnen.

Strid om opphav

Da Michtom merket at hans teddybjørn slo an blant new yorkerne utvidet han sin leketøysbutikk og startet Ideal Novelty and Toy Company, trolig den første bedrift i USA som laget teddybjørner.

Men Michtom var ikke den eneste som tenkte på lekebjørner. I Tyskland var Margaret Steiff i full gang med å lage bjørner som lignet til forveksling på teddybjørnen til Michtom.

Steiffs modell var bjørnene som hennes nevø hadde studert i Stuttgart Zoo. Men interessen for de utstoppede bjørnene var heller laber fram til 1903 da salgskurven begynte å peke oppover. Det var i første rekke voksne som fikk salget til å eksplodere.

I 1907 solgte Steiff 974.000, og nå var det barna som ville ha en lodden bjørn å kose med. Forretningene til både Steiff og Michtom er i dag borte, men det er fortsatt Steiff-bjørner å få tak i.

Kopier av de første bjørnene går i dag unna for 100 dollar stykket (vel 700 kroner), mens andre er ennå dyrere. Likevel er det "Teddys bjørn" som er blitt selve symbolet på et skikkelig kosedyr - solgt i millioner av eksemplarer.

Storindustri

Unnfangelsen av teddybjørnen i 1902 ga støtet til en storindustri og viste til fulle at president Roosevelt tok feil i sin bedømmelse av salgsutsiktene. Men mange ville henge seg på og utnytte teddybjørnen kommersielt.

Steiff kom i 1912 med helt svarte teddybjørner som sørgemarkering etter "Titanic"s forlis. Under den første verdenskrig kom amerikanerne med sine patriotiske teddyer i rødt, hvitt og blått og med elektriske øyne.

Teddybjørnene deltok på den første transatlantiske flytur, og i 1926 kom A.A. Milne med sin første bok om "Winnie-the-Pooh", eller Ole Brumm som Thorbjørn Egner valgte å kalle bjørnen i norsk oversettelse.

Ole Brumm har alle likhetstrekk med den opprinnelige teddy, og trekkene går også igjen i Michael Bonds bøker om bjørnen Paddington som kom i 1958. Og selvsagt har Walt Disney hengt seg på eventyret om teddybjørnen.

Men ingen skal få ta fra delstaten Mississippi æren for at teddyen oppsto under en dårlig bjørnejakt der for 100 år siden. Bjørnen som Roosevelt nektet å avlive ble til teddyen, som i år er blitt utnevnt til Mississippis offisielle kjæledyr.

(NTB)

Foto: Scanpix