15 ganger gir den gråhårede mannen et kort nikk og eksakt samme svar mens dommer Marita Mellingen leser opp tiltalen i rettssal 3E i Bergen tingrett.

– Erkjenner straffskyld

Med det erklærer han seg skyldig i å ha brukt Bergen kommunes bankkonti som sin egen lommebok fra desember 2005 til sommeren 2006. To biler, datautstyr, møbler og mye annet gikk til ham. Fakturaen gikk til Bergen kommune.

Flatskjermer og datautstyr

51-åringen hadde ansvar for kjøp og leasing av biler, innkjøp av bilutstyr, vedlikehold, etc. i en bydel. Rundt årsskiftet 2005/2006 fikk han fullmakt til å gjøre innkjøpte for inntil 5000 kroner.

På spørsmål om hvorfor han kjøpte alt dette til seg selv, gir han retten to forklaringer: At han var dum og svak. Og at kontrollen var nærmest fraværende.

– På alle fakturaer over 5000 kroner skal det være to signaturer før de blir betalt. Jeg fikk aldri spørsmål om disse fakturaene, sier han.

Det til tross for at svært mange av fakturaene ikke hadde noe som helst med bilhold å gjøre og de fleste lå langt over fullmaktsgrensen.

I april/mai 2006 var det likevel en som stilte spørsmål. Enhetsleder for psykisk helse, Sidsel Rougne, ble kontaktet av en avdelingsleder om en merkelig faktura. Den var på 98.000 og gjaldt blant annet TV og datautstyr.

– Ville ikke trykke ham ned

Rougne tok opp fakturaen med ham.

– Han sa at en del av dette skulle til ham selv, men at det ved en feil hadde havnet på kommunens regning. Han var fryktelig lei seg og sa han ville ordne det. Jeg sa han skulle få litt tid på seg før vi varslet økonomiavdelingen, sier hun.

Etter flere purringer og trussel om inkasso fra leverandøren, betalte kommunen hele regningen uten at 51-åringen var i nærheten av å ordne opp.

Likevel fikk 51-åringen beholde fullmakten og funksjonen som innkjøper.

– Jeg ville ikke trykke ham ned når han hadde det så ille, sier Rougne til retten.

Noen uker senere, i begynnelsen av juli, fikk kommunen faktura for en brukt Fiat Stilo. Tiltaltes forklaring er at Rougne også denne gang ga ham tid til å ordne opp.

Dette avviser hun blankt.

– Hvordan ble du oppmerksom på dette kjøpet? spør aktor Eli Valheim.

– Han fortalte det selv.

– Sjekket du med de andre avdelingene og hvem bilen var registrert på?

– Nei. Han sa at det var ordnet opp i og at det ville komme en kreditnota.

– Forstår det ikke selv

Det viste seg senere at bilen ble registrert på 51-åringens venninne da den ble kjøpt. Også denne fakturaen betalte kommunen.

– Hvorfor betalte kommunen? spør 51-åringens forsvarer, Aage Mjeldheim.

– Godt spørsmål. Jeg forstår det ikke selv, svarer Rougne og viser til en beslutning i økonomiavdelingen.

– Selv etter at Fiaten ble avslørt fikk han fortsette med innkjøp?

– Selv om det var slappe rutiner i Bergen kommune, så er det ens personlige ansvar ikke å utnytte det, svarer Rougne, som også fremholder at rutinene nå er skjerpet inn.

Først i midten av august tok Bergen kommune affære. Da hadde 51-åringen benyttet «friperioden» til stadig nye innkjøp til seg selv. Også de tre månedene siden den første «private» fakturaen på 98.000 ble oppdaget.

– Bør få en sjanse

Åtte måneder tidligere, da 51-åringen fikk fullmakten og med det ansvaret for innkjøp, var han svartelistet av bankene. Dette oppdaget ikke Bergen kommune fordi ingen sjekket hans kredittverdighet.

– Han tilhørte en annen avdeling og utførte bare tjenester for oss, sier Rougne, som ga ham fullmakten.

Det viste seg også at 51-åringen ikke hadde rekvisisjoner for de fleste innkjøpene.

– På den tiden skrev man ut rekvisisjoner i noen tilfeller, andre ganger ikke. Dette er skjerpet inn nå, svarer Rougne.

Helt på slutten, på spørsmål fra en meddommer, sier Rougne følgende:

– Et menneske som har gjort noe dumt, bør få sjanse til å ordne opp før en går ut og sier at det er bedrageri. Jeg var ikke i tvil om at han ønsket å ordne opp.