Dagens bilde er tatt av Marita Aarekol

Om dette absurde gitteret som på provoserende og rystende vis ble symbolet på det fengselslivet kvinnene ble pålagt av Talibanregimet.

Det skulle være et gjensyn med de stolte, velutdannede, vakre kvinnene jeg traff i verdens mest krigsødelagte hovedstad, Kabul, i mars året før, i 1996, et halvt år før Taliban tok kontrollen der også.

Vi tenkte det skulle bli et vitnesbyrd om hvordan det hadde vært for kvinnene å bli fratatt sin frihet, sine håp og drømmer av en skokk med unge gutter og menn som knapt kunne lese den Koranen de påstod var selve manus til den marsj tilbake til fortiden de beordret kvinnene til.

Det var slike møter og kvinnesamtaler kollega Marita Aarekol og jeg trodde oppholdet vårt i Taliban-land skulle bli preget av.

Men hvordan kunne et klesplagg, om enn aldri så sært, ubegripelig og kvinneundertrykkende sett med våre vestlige kvinneøyne, bli hovedsak i rapporten fra en by Allah hadde glemt?

Var det burkaen vi skulle terpe på fra den kalde og istykkerbombede byen hvor fattigdommen var så enorm og vinteren hadde vært så knallhard at kvinner, menn og barn i løpet av det knappe året fra sist jeg var der hadde resignert og mistet det viktigste av det afghanerne hadde hatt: Verdigheten. Stoltheten, gnisten og humoren.

Nøden var like stor som sulten.

Nå tigget burkakledde kvinner på gatene i Kabul mens syke og døende barn lå ved siden av dem. Kvinnene trosset portforbudet for å kanskje kunne skaffe sine barn et stykke brød.

«Man skal møte folk i øyehøyde — også når de ligger nede», har lederen for den danske Kirkens Korshær sagt.

Det var det vi forsøkte å gjøre, fotograf Aarekol og jeg.

Burkaen fikk bli en annen historie.

En annen gang.