Det hele startet på midten av 90-tallet, da en fremmed kvinne kom hjem til familien Tysland på Paradis. Hun lurte på om hun kunne få kjøpe det gamle dukkehuset som sto i hagen deres. Kvinnen hadde nemlig lekt i dukkehuset som barn, og ønsket at også hennes egne barn skulle få bruke det.

Etter et familieråd tok familien Tysland kontakt med kvinnen, og de inngikk en muntlig avtale.

Lånte eller fikk?

Hva avtalen gikk ut på, har de imidlertid vært så uenige om, at saken endte i retten. Ragnar Tysland saksøkte kvinnen med krav om å få dukkehuset tilbakelevert, men fikk ikke medhold i Bergen tingrett. Dermed må han betale nesten 29.000 kroner i saksomkostninger til kvinnen.

Tysland mente avtalen med kvinnen gikk ut på at hun skulle få låne dukkehuset. Han reagerer på at hun senere ga det til sin bror, som plasserte det på gården sin. Dette var et brudd på den muntlige avtalen, mener Tysland, som etter å ha funnet ut hvor dukkehuset var, tok kontakt med kvinnen og krevde det tilbakelevert.

Kvinnen på sin side mente imidlertid avtalen gikk ut på at hun skulle få dukkehuset, mot løfte om at hun skulle rehabilitere det. Hun har forklart at det var Tyslands kone hun forholdt seg til da avtalen ble gjort, og at Ragnar Tyslands forklaring om avtalen derfor ikke kan tillegges vekt. Også Tyslands kone har forklart at det var et lån av dukkehuset som ble avtalt.

Den saksøkte kvinnen har også påpekt at dersom Tysland mente det var snakk om et lån, burde han ha grepet inn tidligere.

— Lån ble ikke nevnt

Dommerfullmektig Margrethe Kielland Stoltz legger til grunn at det var Tyslands kone som snakket med kvinnen da den muntlige avtalen ble inngått, men konstaterer at det står påstand mot påstand om hva som ble sagt.

Hun mener imidlertid at flere ting tyder på at kvinnen hadde fått dukkehuset:

  • Kvinnen rehabiliterte dukkehuset for egen regning, før hun ga det bort til sin bror. Da ble det ikke sagt noe om at dukkehuset bare var til låns.
  • I løpet av flere dager da kvinnen og hennes familiemedlemmer var på eiendommen til Tysland for å organisere flyttingen av dukkehuset, ble det ikke signert noen skriftlig avtale, selv om Tysland har forklart at han hadde et utkast klart. At dukkehuset var til låns ble ikke nevnt under flyttingen.
  • I løpet av ti år burde Tysland ha tatt kontakt med kvinnen for å bringe klarhet i avtaleforholdet, særlig da han ble kjent med at dukkehuset var flyttet hjem til kvinnens bror.

— Etter rettens mening hadde saksøkte (..) grunn til å tro at hun var blitt eier av dukkehuset, skriver dommeren, og legger til at uklarheter rundt avtalen måtte være Tyslands ansvar.

- Feil dom

Ragnar Tysland er svært misfornøyd med dommen, men har ikke bestemt seg for om han vil anke den.

– Jeg er lite fornøyd med resultatet. Retten legger til grunn at vi snakker usant mens motparten snakker sant og det er jo helt feil, sier Tysland.

Han har selv ført saken i retten, til tross for at han ikke har noen juridisk bakgrunn.

– Det er jo mulig dette har påvirket resultatet, sier Tysland.

Han har tapt saken, og må i tillegg betale saksomkostninger til motparten på nesten 29.000 kroner.

– Jeg trenger litt tid på å avgjøre om jeg vil anke, men det er ikke økonomiske grunner som avgjør, sier Tysland.

Advokat Jon Håkon Hegdahl, som representerte den saksøkte kvinnen i retten har ikke fått lest hele dommen ennå.

— Derfor er det vanskelig for meg å gi noen kommentar nå, sier han.

INNOM FLERE INSTANSER: Krangelen om dukkehuset har allerede vært oppe i flere instanser. Nå har Bergen tingrett avgjort eiendomsretten.
Høvik, Tor