Fredag 24.09, utdrag fra Lotte Schønfelders 7. sans:

Nok en forvirret dag. Avslutningsseanse 2. Møtte Tr. på polet, ble kjørt hjem via blomsteropphenting i Krinkelkroken, b e stemte meg 7 for å gå på Lucullus alene. — Hvorfor så forvirret?

— Torsdag visste jeg ikke engang hvilken etasje jeg var i. Jeg måtte rydde, skrive ferdig artikler, gjøre intervjuer og gå i møter Det var litt for meget på en gang.

Sannheten er at Lotte denne fredagen kom til avslutningsmøte i sort-hvite gevanter for å gjøre ende på et 43 år langt forhold til Bergens Tidende. Tre AFP-ister sto på rekke for bli behørig beblomstret. Bergensmorgenen hadde latt seg nedregne, som Sven Elvestad kunne ha skrevet, en av de få penner som begeistrer journalisten, byflanøren og fast medlem i 17.mai-komiteen, Lotte Schønfelder. Høstsolen var i ferd med å trekke seg selv etter solstrålene og gjøre dagen ømt blå. Det var da hun reiste seg for å holde tale.

«Jeg visste ikke at jeg skulle bli journalist før i 1961. Siden kom jeg meg aldri ut», fikk hun sagt før tårene rant så tett at det berømte skråblikket ble tåkelagt. Hun måtte sette seg. Innebarnet fra Nordnes, oppdratt alene av sterke kvinner, jenten med husnøkkelen rundt halsen og lidenskap for teater, greide ikke replikken.

Lotte Schønfelder hadde spasert fra leiligheten, forbi inngangen til Fløybanen, som alltid minner mest om et snilt, men noe måpende ansikt, og fortsatt ned Vetrlidsalmenningen Hun hadde promenert over Fisketorget, passert Torgalmenningen, mens hun tro mot vanen holdt utkikk til høyre og venstre på en gang etter folk man burde unngå. «Jeg går fortsatt gjennom sentrum. Og det er mitt», kan hun ha tenkt før hun forsvant inn i glasshuset i Krinkelkroken.

Eller kanskje Lotte er Bergen mellom de syv fjell, tenker man, mens man går den samme ruten baklengs for å treffe henne hjemme.

ANATOMI (FORENKLET) FOR LOTTE/BERGEN: Venstre hjernehal v del ; Bryggen inkl. Håkonshallen. Høyre hjernehalvdel ; Fisketorget. Nerveceller som bringer impulser til hjernen : Div. venneforeninger (Statsraad Lehmkuls Venner, Håkonshallens Venner, Gamlebergens Venner, Bryggens Venner, Arboreets, Akvariets, Bildegalleriets Venner). Smitt og smau pumper blod rundt i systemet og tilbake til selve hjertet : Torgalmenningen. Fordøyelsessystem : Bergens Tidende. Siden 1990 har hun trykt ut nær 2500 signerte og talløse usignerte artikler på avispapir. For redaksjonen har hun vært en streng tante Sofie med korrekturblikk og dirrende pekefinger. Etter en uke ute av huset kan det derfor være utpreget fare for fullstendig forstoppelse. Eller.

Hun sitter i sofaen, børster usynlig aske av salongbordet etter hver ny røyk hun tenner og bedyrer at hun har så mye å gjøre i pensjonisttilværelsen at ingen skal engste seg. Hun ser for seg kollegaen som sa til henne som purung journalist at om hun hadde vært mann ville hun fått visst hvor David kjøpte ølet. Hun venter på skyss fra Kleppestø midt om natten fordi herredsstyremøtet tok så lang tid. Intervjuer en sta Harald Sæverud, profesjonelle Sir Peter Ustinov og har konstant sommerfugler i magen. Hun er på nachspiel i Studentersamfunnet, brekker en fortann dagen før hun skal intervjue Dame Peggy Ashcroft. Hele tilværelsen er hun sarkastisk lidenskapelige L-8. Nå er det over. Hun har byvandringer, Det nyttige Selskab, fortellerkafé, bokprosjekter. Og fremdeles en liten stilling i BT frem til jul.

Hun har Pusur og Snoopy på armlenet. De ser temmelig medtatt ut som plysjdyr skal være. På bordet ligger kortstokken til kabalene hun legger hver ettermiddag - i pedantisk rette linjer. Dette er hjemme. Her er det en bokhylle for bergenslitteratur og en hylle for kuriosa. I en hylle ligger en grå værstein som spår om fremtiden. Gni på den og den blir - grå. På speilet henger en ildrød signingshatt med fjær. Badet er enten utstyrt med sort og rødt eller sort og grønt. Rød tannbørste og grønt håndkle sammen har aldri forekommet. Kikker man ut vinduet ser man Bergen sentrum blottlagt som et postkort i duskregn.

«Du passer godt til å bo på førstebalkong, du», sa en venninne.

Utenfor utspilles dramaet (farsen/tragedien) om Bergen i talløse akter midt mellom Jan Hervitz og Jan Eggum.

— Er du som Christian Michelsen, som la seg syk hver gang han passerte Bergens grenser?

— Nei da.

Hun reiser seg fra sofaen og trekker en bok ut av kuriosa-hyllen, «Frekt og kjekt fra Bergen».

— Jeg er fremdeles fornærmet på Odd Johan Holen for at jeg ikke er sitert her. Men jeg sier som Calle Gjesdal: «Jeg håper det må finnes et Bergen i himmelen også».

— Tror du på himmelen?

— Å nei! Jeg har ingen tro på himmelen. Jeg er en dogmatisk agnostiker, som agnostikere pleier å bli. Dessuten har jeg ikke skjønt hva man skal med mellommannen Jesus. I vårt yrke pleier man å gå rett til topps med en gang. Jesus blir nærmest som en pressetalsmann å regne. Lotte ler kort, latteren kastes ut fra et sted dypt nede i magen.

— Men er forholdet ditt til Bergen så alvorlig som det kan virke av det du skriver?

— Zinken Hopp sa at bergensere kan gjennomføre et program alvorlig, selv om de ikke tar programmet alvorlig. Det skråblikket vil jeg gjerne beholde. Bergenspatriotismen er organisasjon, og det er godt med tilhørighet, sier hun. Hun gjentar det flere ganger i løpet av kvelden. Det er godt med tilhørighet.

— Kanskje det har vært for mye og for tett? Om noen har klaget på telefondamen i BT, så har jeg tatt det personlig. Om noen har sagt noe pent om Bergen, så har jeg rødmet, sett i bakken og tatt det som en... Hun lager en kunstpause og ser strengt opp.

— Merk deg at det heter en personlig kompliment, ikke et.

— Men så kan jeg også bli buktende lei av byen og alt dens vesen. Jeg dørgende lei av den høyttalende, skrytende bergenseren, som har gitt oss et så dårlig rykte.

— Du er da ikke så usynlig, selv?

— Jeg er en sjenert ekshibisjonist. Jeg er slett ikke glad i fremmede folk som privatmenneske. Jeg har angst for massene. «Og så du som går først i prosesjonen», sa kollega Sveinung Ones en gang. Nettopp derfor, svarte jeg. «Har en skrekk for svermen, vil ei smusses til av bermen», skrev Ibsen. Nei, skriv ikke det. Jeg liker aller best å være hjemme. Jeg trives her med meg selv, kabalene og kryssordene.

— Er du så arrogant som du av og til kan virke?

— Jeg har nok vært ganske uspiselig mange ganger og stått frem som en arrogant besserwisser. Trygve, min forhenværende, har sagt at han hører det veldig godt når jeg ikke liker noen. Da tar jeg frem en urban is-stemme og snakker dobbelt så dannet.

— Hva er viktig for deg?

Det går noen sekunder.

— Rettferdighet, sier hun.

— Å være et ærlig menneske og ikke smite i køen.

— Men om man er født langt bak i køen?

— I don't suffer fools gladly. Dronning Victoria sa det først. Jeg vet at jeg har tendenser til elitisme, men jeg mener man ikke skal være dumsnill.

Og dette er kvinnen som stemte RV i årets kommunevalg, fordi «Torstein Dahle er det eneste vetuge mennesket i kommunestyret».

— Man blir selvstendig og sterk av å vokse opp med enslige mødre, sier en venninne.

Kanskje er det derfor hun er så full av motsetninger. Hele tiden diskuterer hun med seg selv og kritiserer seg selv samtidig. Er det også derfor hun har skrevet rørende, sterke beretninger om sin gamle mor på sykehjem? Den profesjonelle Lotte, som alltid skriver «man» og «vi», skriver plutselig om mor, som trenger hjelp til å gå på do. Det er de to igjen.

— Jeg har hatt en uendelig god mor, sier Lotte.

Siden: - Jeg skuffet henne ved ikke å ville ha barn. To mennesker gifter seg fordi de er glade i hverandre. Ikke fordi de vil føre slekten videre, mener jeg.

Lotte er pedantisk, på grensen til å være kontrollfrik. Hun er sentimental, apolitisk og et konfliktsky menneske, sier de som står henne nærmest. Hun elsker sproget, de raffinerte replikkene og har et lidenskapelig forhold til innskutte bisetninger. Da hun var gift med Trygve Schønfelder ga de hverandre premie for dagens replikk, 3 kroner og 75 øre. De står antakelig begge i gjeld til hverandre på grunn av dette. Det er deres glede.

Og, legger de til, hennes nærmeste; hun er omsorgsfull.

Det er nå Lotte reiser seg, sier hun vil rydde i oppvaskmaskinen. Vi kan bare snakke videre.

— Omsorgstyranniet, sier hun.

— Det er et glimrende ord.

— Hva menes med det?

— Det er omsorgstyranni når folk har en overdreven omsorg for hvordan du har det.

— Har du opplevd omsorgstyranni etter at du sluttet i BT?

— Nei, sier hun.

Så: - Jeg hadde en minikollaps på åttitallet. Jeg måtte melde meg inn på psykiatrisk. Jeg meldte meg ut etter kort tid, for var jeg ikke suicidal, ville jeg blitt det. Jeg fikk en flott psykolog. Man søker spesialister når man trenger dem. I Bergens Tidende var de overrasket. Jeg siterte Charlie Brown: Jeg er det roligste nervevrak jeg kjenner. Jeg var sykemeldt en måned eller to. Det var deilig å vandre gatelangs og se på folk. Siden ble jeg kjent med psykomotorisk fysioterapi. Ved siden av dyner og drosjer er dette det eneste jeg virkelig trenger.

— Kom kollapsen til å prege deg?

— Ikke på annet vis enn at når man ser et vellykket menneske, husker man iblant at det ligger noe bak fasaden.

Fredag 24. september gikk Lotte alene på Lucullus. Her spiste hun tre forretter, en tunfiskcarpaccio, portvinstilsmakt kalvebrissel og en hummerlasagne med kreps- og skalldyrsjy. Alt med en utmerket Sancerre til. Siden kom eks-mannen, han fulgte henne hjem.

Mandag skriver hun en e-post til redaksjonen i BT. Her står det om marginalene redaksjonen etter hvert skvises inn i. Så skriver hun om neslesommerfuglens nødvendighet:

«Neslesommerfuglen, kjære kolleger, kan man nemlig lære noe av», skriver hun.

«Man lærer nødvendigheten av å sjekke fakta og «kundebehandling». Når sjarmerende og oppspilte barn kommer til redaksjonen med «årets første sommerfugl,» så er den ikke det. Det er i 99 prosent av tilfellene en neslesommerfugl som kan overvintre i fullt ferdig sommerfuglstand og av og til flakser forvirret frem når man begynner å varme opp sine hus. Presenterer man dem som «årets første», vil en masse lesere vite at vi ikke vet. Da kommer neste fase: Evnen til å meddele de små og oppspilte sakens fakta på en hyggelig måte - på en slik måte at de stadig synes BT er avisen man skal gå til. Med små så vel som store saker.

Det var bare det. Kvintessensen av 43 års journalistisk virksomhet.

Lotte.»

Tante Sofie ble røvet, men røverne glemte at det er hun som vinner til slutt. I alle fall hos Egner.

TANTE SOFIE, DRONNINGEN AV BERGEN: Anne Charlotte Schønfelder er kjegleklubb, buekorps og brostein. Hun er kjisøge, festtale og eldgammel europeisk byborgerlukt. Hun Bergen på avtalefestet pensjon. <br/>FOTO: ODDLEIV APNESETH