— Vi har laget et eksempel på det som kunne vært et minefelt. Noen som vil prøve å gå over uten å treffe noe?

Plenen mellom Musikkpaviljongen og Permanenten er plutselig ikke så trivelig lenger. Hans Erik Haug fra Norsk Folkehjelps internasjonale mineryddingsteam ser alvorlig på gymnasiastene fra Tanks videregående skole. Hvem tør?

Årlig folkehjelpsuke

Nervøs latter.

Fire elever våger seg utpå. En av dem styrer så vidt unna en snubletråd. Alle kommer seg helskinnet over plenen.

— Det var litt ekkelt. Hadde vi ikke vært på utkikk, hadde vi ikke sett snubletråden, sier Maiken Andreassen fra klasse 3E.

Demonstrasjonen i Byparken inngår i en landsomfattende markering. I år settes den internasjonale minesituasjonen i fokus.

— Dette er en del av folkehjelpsuken som vi har hvert år, forteller Yngve Træland, styreleder i Norsk Folkehjelp Bergen.

Påminningen trengs. Det skjer én mineulykke hver halvtime, viser beregninger fra Norsk Folkehjelp. Hver dag. Hele året.

«Råttent!»

Flere elever fra Tanks kommer seg trygt over plenen. Men så smeller det. En mann ligger plutselig «skadet» på plenen, det falske blodet spruter.

Ansiktsuttrykkene i forsamlingen sier det meste.

— Jeg var ikke reelt redd da jeg gikk over plenen. Men da jeg hørte smellet etterpå, kvapp jeg skikkelig, jeg sto og snakket med noen kamerater da det skjedde, sier Stian Aadland, og ser på «mineryddingen» som foregår ute på plenen før noen kan redde den skadde.

— Jeg blir skikkelig sint når jeg tenker på at det stort sett er sivile det går ut over. Små barn bør få leke i fred. Det er en råtten krigføring.

— Så du har fått deg en tankevekker i dag?

— Ja, jeg har faktisk det. Jeg har ikke tenkt så mye på miner før nå. Se bare på han som går og leter etter miner der ute. Jeg vet ikke om jeg hadde hatt mot nok til å gjøre den jobben der, sier Stian.

En fot mindre

Ali Hani Kadri fra Sør-Libanon var også i Byparken i går. Han gikk på en mine for fjorten år siden, og delte sine opplevelser med oss.

— Jeg gikk på en gate med mange mennesker, flere av dem barn. Så smalt det, jeg skjønte ikke med en gang hva som var skjedd. Kroppen min ble delt i to, en fot lå ute i sanden, resten av meg på asfalten.

Det var ikke lett for Ali Hani Kadri å få hjelp. Alle gjemte seg i frykt etter smellet.

— Til slutt var det en mann som kom og rakte hånden sin frem mot meg. Jeg ble lagt inn i en sivil bil, og det tok en time å komme til sykehuset, minnes Kadri.

Ett år etter kom han til Bergen og Haukeland sykehus.

— Jeg trodde aldri jeg skulle få hjelp på den måten, og jeg er veldig takknemlig, Men jeg tenker selvfølgelig på alle dem som ikke får slik hjelp, sier Kadri.

Hans ønske er å få lagt skikkelig press på hele verden, slik at det ikke blir produsert flere miner. Mineproblemet er menneskeskapt, og det kan løses av mennesker - hvis vi vil.