— Jeg tror jeg blir dømt på utseendet mitt. Når jeg stiller på visning, er leiligheten plutselig ikke ledig likevel. I utleiernes øyne fremstår jeg antakelig som narkoman eller kriminell, kanskje mest på grunn av det lange håret, sier han.

Sokker og truser

Derfor tusler 59-åringen fortsatt gatelangs om natten med en ryggsekk som stort sett inneholder rene sokker og truser og det nødvendigste av toalettartikler. Hårsjampo er viktig.

Av og til sover han i en trapp, på en benk eller bak noen busker. Er han heldig får han en seng på Bakkegaten, og er han enda heldigere får han sove på sofaen hos bekjente. Men det er ikke ofte. Det blir mest gåing, i all fall nå, som det begynner å bli kaldt om natten.

For kaldt å sove ute

— Jeg er redd for å sette meg ned og sovne. Hvis temperaturen plutselig faller, er det fort gjort å ikke våkne igjen. Derfor blir det å holde kroppen i bevegelse. Jeg kjenner hvert eneste smau og trappeoppgang, og vet alt om hva som skjer i byen nattetid. Det er ikke mye positivt som foregår, sier han.

Noen ganger har han opplevd farlige episoder og blitt utsatt for vold.

Slått ned

— En gang ble jeg slått ned bakfra og fikk så kraftige skader at jeg havnet på Legevakten med kraniebrudd. Derfor skygger jeg helst unna folk om natten. Politipatruljer er vanskelige å unngå. De kjører i sakte fart bak meg og lurer på hva jeg holder på med. Da stopper jeg dem gjerne og spør om de vil kikke i sekken min. Det er ikke noe brekkjern eller kniver der. Ikke noe narkotika eller brennevin heller, sier Asbjørn Hansen.

Gruer seg

Nå gruer han seg veldig til vinteren.

— Jeg merker at det blir kaldere om natten. Jeg tåler ikke en vinter til med dette, sier han.

Problemet hans er kronisk angst. Etter å ha jobbet ved ulike psykiatriske institusjoner, blant andre Dikemark og Sandviken sykehus i 25 år, møtte han brått veggen. Han var utbrent og ble sykmeldt med sterke angstsymptomer og depresjon. Det var for omkring ti år siden. Nå har han omsider fått innvilget fast uføretrygd, og med god opptjening i arbeidslivet er utbetalingen på 22.000 kroner i måneden.

God økonomi

— Jeg har altså sterk nok økonomi til å kunne klare en husleie på minst 8000–9000 kroner i måneden. Men det hjelper jo ikke når ingen vil ha meg i huset, og det er en ventetid på minst tre og et halvt år på kommunale leiligheter, sier Asbjørn Hansen.

Det eneste han ønsker seg før vinteren er en liten toroms.

— Jeg er ikke kravstor. Drømmen er en dør som jeg kan låse og være trygg bak, en seng å sove i og kanskje en TV å se på. Jeg skulle ha kost meg skikkelig og vært fullstendig fornøyd med tilværelsen. I desember fyller jeg seksti, og dette livet er ikke noe for en som begynner å trekke på årene. Det er bare ødeleggende, både fysisk og psykisk.

— Hvis jeg hadde klippet håret og stilt i "meglerantrekk" hadde det muligens gått bedre, for alt jeg vet. Men håret mitt får de ikke, sier han.