• Hvorfor er jeg her? Hva galt har jeg gjort? Jeg vil bare hjem til familien min i Bergen. Jeg kjenner ingen i Irak og har ingen ting der å gjøre.

Taiman Agid Fatah tørker tårer, gjemmer ansiktet i hendene og vender seg bort.

— Jeg har det ikke bra, jeg har det jævlig her, sier han.

BT treffer ham i besøksrommet på Trandum Utlendingsinternat, bak høye gjerder, låste dører og under et strengt regime. Her har han sittet en uke, etter at politiet pågrep ham i Bergen sentrum. I fire år har Fatah oppholdt seg ulovlig i Norge. Nå skal han sendes tilbake til Irak.

Søkte for sent

Historien om Taiman handler om en ung mann som var for gammel da familien fikk gjenforening med far. Da dette skjedde i 2005, var han 19 år. Han var en myndig mann som måtte behandles som et individ, og ikke som en del av en barneflokk. Mor og seks yngre søsken fikk bli i Norge. Taiman fikk avslag etter avslag, men ble boende blant venner og familie i Bergen. Helt til politiet støtte på ham utenfor en butikk i byen forrige onsdag.

— De viste meg et bilde på en Iphone og spurte om det var meg. Jeg sa ja. Så hev de meg i arresten i politihuset, og dagen etter ble jeg sendt hit til Trandum.

- Hva gjør du her?

— Ingen ting, jeg har ikke spist på fire dager. Alle er ute etter å ta meg. Jeg vil ikke ta sovepillene jeg har fått, jeg våger ikke. Jeg frykter for mitt liv. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sier han og brister i gråt.

- Jeg er ingen

Han viser oss et ID-kort som politiet har utstedt. Der står 26.7.86.

— Det eneste som er riktig er årstallet. Datoen er feil, det var den dagen jeg søkte om arbeidstillatelse i 2005. Jeg er født 13. desember. På det forrige kortet sto det 00.00.00. For jeg er ingen, har ingen identitet, ikke personnummer eller norsk pass. Jeg kan ikke gå på skole, jeg kan ikke jobbe. Jeg er ingen, sier han.

- Men du har et irakisk pass?

— Ja, det har min far hentet i Nord-Irak hvor vi kommer fra.

- Hvorfor vil du ikke tilbake dit, der du bodde dine første 14 år?

— Fordi jeg kjenner ingen der, jeg har verken venner eller familie der. Det er i Bergen jeg har alle som jeg bryr meg om. Jeg vil tilbake til dem, eller ... ellers vet jeg ikke.

- Du har en eldre bror som også er utvist fra Norge. Hvor er han?

— Jeg vet ikke, jeg aner ikke hvor han er. Vi har ingen kontakt lenger.

Vår tilmålte halvtime er over. En myndig politimann følger Fatah bestemt, men vennlig ut, og inn bak en ny, låst dør. Mens vi sluses gjennom doble piggtrådgjerder og ut i februarnatten.

NOAS inn i saken

Saken til Taiman Fatah har ligget på bordet til Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) en tid allerede.

— I denne saken har det tatt svært lang tid å få tak i dokumentene, sier juridisk rådgiver André Møkkelgjerd.

Han viser til at saken er komplisert, da den innbefatter flere vedtak om utvisning, asyl og familiegjenforening. I går sendte NOAS klage til sivilombudsmannen hvor de skriver at sterke menneskelige hensyn tilsier at Fatah burde få leve i Norge sammen med familien.

— Det jeg kan si uten å ha alle dokumentene, er at dette er en generell, prinsipiell sak om hvor rimelig det er at mor, far og søsken får opphold, mens ett søsken som er passert 18 ikke får det. At en familie splittes på den måten, virker som en urimelig løsning. Det hadde i alle fall ikke vært urimelig å falle ned på motsatt konklusjon, sier han.

Sivilombudsmannen vil ikke kunne omgjøre vedtaket fra UNE, men vil kunne komme med kritikk.

Har klinisk depresjon

I 2009 fattet UDI vedtak om utvisning og varig innreiseforbud.

Siden har søknader om omgjøring og utsatt iverksettelse blitt avvist av UNE, med bakgrunn i at Fatah har oppholdt seg i landet uten lov.

«Hans overtredelse av loven har av denne grunn blitt mer alvorlig og dernest har terskelen for å omgjøre vedtaket blitt vesentlig høyere», står det i det foreløpig siste vedtaket i saken, fra april 2013.

Fatah har ifølge en legevurdering fra 2010 påvist klinisk depresjon. Familien frykter at han skal ta sitt eget liv.

«Det er UNEs vurdering at klagerens psykiske helsesituasjon ikke gjør at en opprettholdelse av utvisningen er uforholdsmessig sett hen til forholdets alvor».

Møkkelgjerd i NOAS sier på generelt grunnlag at utlendingsmyndighetene har svært høy terskel for å omgjøre vedtak på bakgrunn av helsesituasjon.

Etter praksis må det normalt foreligge en alvorlig sinnslidelse for at den alene skal kunne gi grunnlag for opphold i Norge. Det vil i utgangspunktet si psykose eller annen psykisk lidelse som kan sidestilles med psykose i alvorlighetsgrad.

— Vi ser at terskelen i praksis ligger veldig høyt, sier Møkkelgjerd.