Legefru Albertha Rosendal sliter nok med samme problem. Men hun lever i en helt annen verden og kjører en helt annen klasse enn Aud Marie i den åpne 4. klassevognen.

På Hamar troner Albertha forrest på perrongen. Med muffe og fjærhatt. Sur om nebbet og stram i masken, for hun vet så inderlig vel at mannen bedrar henne med en skuespillerinne ...

Bak henne står rødluggen Lars Jacobsen. Han er portør. Egentlig en munter og freidig fyr, men på jobb er han redd for å få en lusing av stasjonsmesteren.

Rrrrrr! Rrrrrr! Hva var det?

— Lobotomi!

Roper et menneske mens portøren får sin lue festet - av et elektrisk bor.

Mannen med boret gliser. Nesten litt sadistisk. Jack Markussen gleder seg. Til endelig å bli ferdig.

I september er det ett år siden han og Marit Jordal begynte å forme livshistorien til de tjue personlighetene som fra neste helg kan påtreffes i Norsk Jernbanemuseums nye, store hall. Bergens Tidende har fulgt dem deler av veien mot ferdig utstilling på Hamar.

I BERGEN ER JACK MARKUSSEN kjent som lederen og skaperen av persongalleriet til teaterkompaniet Dukkenikkerne. I adventstiden ble flere tusen bergensbarn og ganske mange voksne betatt av hans Maria og Josef i Dukkenikkernes spesielle versjon av Juleevangeliet. Og 17. mai var det en del som ropte ekstra hurra for Baron von Himmelvlogen (Jan Holden) og ubåtkapteinen (Jack Markussen).

— Første gang æ har gått i prosesjonen i Bergen. Det va' jo faktisk kjæmpearti', sier lofotværing, skredder, dukkemaker og skuespiller Jack Markussen, som i årevis har hatt base Bergen.

Oppdraget han i fjor vår fikk fra Norsk Jernbanemuseum på Hamar er hans største noensinne. Tjue dukker i fullformat er ingen småjobb selv for en så etablert dukkemaker. Godt da at han kunne tilkalle tidligere Sublim-nabo, stylist og kostymør Marit Jordal.

— Vi har laget vanvittige historier om disse folkene, sier Marit og klapper en engelsk lord på hodet. Han har egentlig vært på reinsdyrjakt i Valdres. Men han er ikke helt klar for Hamar ennå.

Vi skriver kun 17. januar og lord Douglas McCullen mangler både knapper i jakken og hår i ørene ...

FØR DE KOM SÅ LANGT som til å forme hoder og bestille skumgummikropper fra Kina, begynte Jack og Marit å lete i historiebøker. Utstillingen «På sporet av reisen» som dukkene er bestilt til, skal dokumentere norsk jernbanehistorie fra 1850 til cirka 1950, og det er ytterst viktig at alt er tidsriktig. Ned til det minste knapphull. Derfor var de mye på biblioteket, for å spore opp den tapte tid, (nesten) tapte teknikker og tekstiler, før de begynte på selve utformingen.

Dukkenikker-lokalet på Østre Murallmenningen formelig buler, så fullt er det denne januardagen. Ved inngangsdøren står von Himmelvlogens fantastiske sykkel. Noen hånddukker er hengt opp på veggen ved speilbordet som nå er dekket av parykker. Bakover i rommet er det fullt av skumgummimennesker. Noen med klær og øyne, andre helt uten uttrykk.

Lyden av en dukke som taper ansikt:

Schwupp, sier det når Jack drar det av så bare skumgummien blir stående igjen, og leverer det videre til Marit for sminking. Schwupp! Der gikk Aud Marie. Schwupp! Av med Lars. Grotesk lyd, grotesk handling. Hardt arbeid.

Først modellerer Jack hodene i leire, deretter påfører han en slags hud laget av plastmaterialet epoxy.

På et lite bord, blant kaffekopper og rullingspakke, ligger skjemaet som forteller hvem de tjue skal bli. Hvert navn har en kort personlighetskarakteristikk og klesbeskrivelse. På Østre Murallmenningen får de sitt pass påskrevet.

— Aud Marie klager på ALT!

— Men så måtte hun jo gifte seg med en rundbrenner og slåsskjempe. Han har forresten knekt nese ...

Sånn holder de det gående mens de mer rutinemessige sidene ved dukkemakerjobben utføres. Noen bestemte yrkesgrupper fikk de riktignok beskjed om å lage, men Marit og Jack tar det litt lengre. Ikke bare for moro skyld. For når de har personligheten inne er det mye lettere å forme skapningene som, på alle vis, tar så stor plass hos Jack Markussen.

Jack behøver ikke lese Proust-mursteinen «På sporet av den tapte tid» for å lære å se. Han har blikket inne. Blikk for kvalitet og detaljer, for skjebne og ironi, magi og melankoli.

HELT BAKERST I ROMMET står symaskinene hans. Det var skredder Jack utdannet seg som først. Og skredder er han fortsatt - helt ut i fingerspissene og langt inn i vadmelen. Han måtte til Oslo for å finne de rette stoffene, nærmere bestemt Sultan tekstil på Grønland.

— Da jeg kom inn i butikken og så stoffrullene, tenkte jeg; der ligger lorden og der legefru Albertha, flirer Jack og setter knappenåler i en finere frøkens cape.

Viola har vært med venninnen Berthe i Firenze og kjøpt de lekreste kreasjoner.

— Bon giorno!

Det er Marits kjæreste som titter inn døren med italiensk avis under armen. Han er fra Firenze, Marit møtte ham da hun bodde der selv. Og nå har også han hjulpet til med tidsriktige italienske detaljer.

Det er blitt 13. februar og Aud Marie har endelig fått mage. Men plutselig sier Jack:

— Ungen e' jo i ferd med å sig ned!

Med et kjapt puff skyver han barnet på plass. Kan jo ikke fødes nå, rett før turen til Hamar.

Marit har fantasert om å leie en buss og kjøre som om de var en gjeng på tur. Men det blir til slutt Jacks varebil som frakter dukkene over fjellet.

Da de ankom Hamar i mars, ble de tjue skikkelsene stuet sammen i et rom. En håndverker hadde ikke fått beskjed om ankomsten og fikk nesten sjokk da han tidlig en morgen støtte på dem.

Jack fikk seg også et lite sjokk da han oppdaget hvor trang hallen egentlig var med togvognene på plass, tegningene stemte ikke helt med virkeligheten. Sjokk fikk han òg da fylkesskattesjefen i Hordaland forlangte moms for dukkene og mente de er kommersielle, og ikke kunstneriske produkt. Plutselig ble det krevende, men ganske fete oppdraget ikke fullt så fett.

EN PALLE SKI STÅR PÅ FORTAUET og venter på å bli båret inn i jernbanemuseets 1200 kvadratmeter store utstilling.

— Hallo i varmen, roper noen over hodene våre. Det er Marit og Jack som bevilger seg noen minutter junisol på museets kantineterrasse.

Drøye tre uker til åpningen 29. juni og lite som minner om et ferdig museum. Men alt skal bli ferdig i tide, bedyrer utstillingsleder Bjørg Eva Aasen, som er strålende fornøyd med dukkene fra Bergen. Før utstillingsåpningen skal de utstyres både med lyd og lukt. Og rundt vognene og dukkene blir det montrer med objekter fra den gang nattogene aldri var truet.

I en av 50-tallsvognene står en konduktør med hektisk røde kinn.

— Han burde hatt svetteperler i pannen, sier Marit.

— Bruk blank neglelakk, anbefaler Jack.

I en kupé lenger bak sitter en sørgmodig gutt og vinker til sin mor. Det er Sigurd - stilleste gutt på sovesal 1.

— Da vi første gang ringte til Lillebjørn Nilsen og spurte om å få bruke sangen hans i museet, forlangte han 12.000 kroner. Men da han hørte at vi hadde levendegjort Sigurd med en dukke, skulle han ikke ha noe likevel, forteller utstillingslederen. Det var hun som hyret Jack Markussen til å lage persongalleriet til «På sporet av reisen».

Viola og Berthe har vært syv uker på dannelsesreise i Firenze. Nå sitter de fornøyd, og kanskje en anelse mer dannet, i 1. klassevognen. Med fløyelsskjørtene dandert utover plysjsetene.

Lenger bak, på 4. klasse, sitter høygravide og fortsatt like bitre Aud Marie på en kasse.

Livet er ikke rettferdig. Har aldri vært det. Og de fleste tar til takke med den plassen de får.

FULL FRES: – Lobotomi, ropte Marit Jordal da Jack Markussen festet portørens lue. – Det er ikke alltid hedmarkingene skjønner humoren vår, mener bergenseren og nordlendingen som i begynnelsen av juni monterte dukkene på Hamar. 29. juni åpner Norsk Jernbanemuseums 1200 kvadratmeter store utstilling.<br>Foto: ODDLEIV APNESTH