Den nye loven sier nemlig at nye navn er beskyttet, under prinsippet om en brukergrense på 200. Det vil si at førstemann til "møllen" kan stoppe andre søkere. Arbeidsgruppen som utarbeidet den nye navneloven foreslo at alle nye etternavn skulle være frie, men Justisdepartementet mente det motsatte.

Begrunnelsen deres er at det er mulig å lage mange andre nye navn, og fikk støtte av Stortinget i dette synet.

— De fleste ønsker likevel et etternavn som har vært brukt i slekten tidligere, forteller Ivar Utne, navneforsker og amanuensis ved UiB.

Han var med i arbeidsgruppen som utarbeidet den nye navneloven.

La oss anta at du ikke er helt fornøyd med de etternavnene du finner etter å ha drevet litt slektsforskning. Da kan det være et alternativ å hente vanlige navn fra telefonkatalogen, eller du kan bruke ordboken og konstruere sammensetninger du er spesielt glad i, som for eksempel "Svalestup". Slik kan du lage ditt eget etternavn. Det er lov å prøve seg, men det er ikke sikkert det blir godtatt av folkeregisteret.

— Det virker som om folk ennå ikke har oppdaget hvor liberal den nye navneloven er, sier Ivar Utne.

— Hva mener du er mest relevant for folk som vil skifte navn?

Tippoldeforeldre

— Da vil jeg nevne tre vesentlige ting. Det viktigste er at du nå kan hente etternavn helt tilbake fra tippoldeforeldrene dine, enten det er deres mellom- eller etternavn. Før var det bare mulig å bruke foreldrenes navn. Det andre er at du kan ta i bruk dobbelt etternavn med bindestrek, for eksempel at ektepar slår sammen navnene og slik får felles etternavn fra begge. Sist vil jeg vise til at den ektefellen som beholder sitt etternavn, kan ta den andres mellom eller etternavn - som sitt eget mellomnavn.

— Hva med samboere?

— Etter den nye loven er det likt mellom samboere og gifte. Men samboere kan ikke få hverandres navn før de har bodd sammen i to år eller har fått felles barn.

Den nye navneloven gir oss stor valgmulighet. Alle har 16 tippoldeforeldre, og noen av dem hadde kanskje også mellomnavn, så det skulle bli noen alternativer. Men ikke alle vet hva tippoldeforeldrene het, og da må kanskje begynne med kirkebøkene.

— For at folkeregisteret skal godkjenne et beskyttet etternavn, må du legge frem konkrete bevis fra offentlige dokumenter på at navnet virkelig ble brukt, sier Ivar Utne.

Det viser seg at dette kan bli et problem hvis slekten kommer fra landsbygden. Årsaken ligger i prinsippet presten brukte da han førte kirkeboken. I kolonnen for navn førte han fornavn og patronym (fars fornavn pluss sønn eller datter), i kolonnen for føde- og oppholdssted skulle gårdsnavnet stå.

Et konkret eksempel

La oss anta at du har funnet tippoldeforeldrene Anders Knudsen Rødland og Martha Andersdatter Skulstad som hadde gårdsnavn fra Osterøy og Trengereid. Da de giftet seg i 1863 arbeidet begge på fabrikken i Ytre Arna. I vårt tilfelle ville i utgangspunktet verken Rødland eller Skulstad bli akseptert, for ved vielsen førte presten gårdsnavnene i kolonnen for fødested, og da kan de ikke regnes som etternavn.

Da må vi lete i andre kilder.

De to fikk sin første sønn samme året, 14 dager før de giftet seg. I kirkeboken for døpte er det en kolonne kalt "Forældres fulde navn, borgerlige stilling og Opholdssted". Her skriver presten "ungkarl Anders Knudsen Rødland og pigen Martha Andersdatter Skulstad".

— Ville du akseptert Rødland eller Skulstad nå?

— Det er ikke godt å vite hva presten har ment, men med denne tilleggsdokumentasjonen ville jeg trolig akseptert begge etternavnene. Det kommer av at de to arbeidet ved fabrikken i Ytre Arna, og åpenbart ikke bodde på Rødland eller Skulstad som ligger for langt borte. Poenget er at vi må spore opp eksempler som viser at de brukte gårdsnavnet som etternavn, sier Ivar Utne.

— Slike kilder kan for eksempel være folketellinger, fadderlister, skiftedokumenter, pantebøker, skoleprotokoller, private brev, postkort, navnetrekk i bibler osv.

— Men hvis vi ikke klarer å finne slike tilleggskilder?

— Da har vi et problem, for da mangler vi dokumenter som viser at Anders og Martha brukte andre etternavn enn patronymet. Trist, men sant. Det var slik kirkebøkene ble ført, uavhengig av hva folk kalte seg, sier Ivar Utne.

Andre kilder

I vårt tilfelle dukket det opp en løsning, ja faktisk flere.

I 1869 fikk Martha og Anders datteren Maria. Siden begge foreldrene jobbet ved fabrikken i Ytre Arna, var det sannsynlig at hun var elev ved fabrikkskolen.

Vi spurte Byarkivet om hjelp. Det ble full klaff, for Øystein Brekke fant Marie i protokollene. Læreren hadde ført henne inn både som "Marie Andersdatter Rødland" og "Marie Andersdatter Rølland".

— Det er bevis godt nok. Rødland er godtatt siden det i dette tilfellet åpenbart ikke er bosted.

— Hva med Rølland?

— Tja. Det kan være en feilskriving.

Vi leiter videre.

Gården Rødland på Osterøy ga både presten og læreren et problem. Årsaken kommer av uttalen. Den er litt "flytende", og kunne oppfattes både som Rødland, Rølland og Rolland, derfor bør alle skrivemåtene aksepteres.

Dette finner vi også igjen i kildene. Da Martha døde i 1896 er det opplyst at hun er forsørget av Anders Knutsen Rølland.

I 1903 dør Anders. Da blir han registrert som Anders Knutsen Rolland. Dette betyr at etterkommerne etter Anders og Martha kan ta navnet Rødland, Rølland, Rolland og Skulstad.

Dersom tippoldeforeldrene dine bodde i byen, er bevisbyrden atskillig enklere. Her er det ikke tvil om at det oppførte etternavnet også ble brukt som slektsnavn.

NAVNEFORSKER Ivar Utne får daglig henvendelser fra privatpersoner og ansatte på folkeregistrene om den nye navneloven.
HELGE SUNDE