— DE HAR ALDRI gitt meg en dato. Aldri krevd at jeg skal reise. Så jeg blir. Mustaf Neziraj (36) sitter på Skipperstuen. Han er bekymret.

— De har sagt at de snart vil stoppe trygden min.

— Hvorfor det?

— Fordi de vil presse meg ut av landet. De tror jeg forlater landet frivillig hvis det blir slutt på pengene. Men jeg reiser ikke. Det kommer jeg aldri til å gjøre.

— Er det farlig for deg å vende hjem?

— Farlig? Nei, nei. Ikke farlig.

— Så hvorfor reiser du ikke?

— Jeg har ingenting der nede. Ingen venner eller kjæreste. Alle jeg kjenner bor i Bergen. Det er her jeg har livet mitt. Jeg er nordmann.

1991. DESEMBER MÅNED. Fra Balkan melder flere nyhetsbyråer at de etniske konfliktene er i ferd med å tilspisse seg. Slobodan Milosevic har for lengst bestemt seg for å gjøre livet surt for den albanske befolkningen i Kosovo. Det er fare for borgerkrig.

Lik før jul går en ung mann i land på en brygge i Bergen. Han er slank, mørk og veltrent. Over skulderen bærer han en tung bag. Han er lettet over endelig å være fremme.

På bryggekanten blir han møtt av sin eldre bror. Han som flyttet fra hjembyen Peja for flere år siden. De to omfavner hverandre, snakker om den lange bussturen, reisen over Skagerrak, og togturen til Stavanger. Sammen løfter de bagasjen inn i baksetet på den gamle bilen, og kjører mot politikammeret borte i gaten.

Mustaf Neziraj er 25 år og har jakkelommen full av papirer som kan bevise at han risikerer livet om han vender tilbake til Kosovo.

Planen er å søke politisk asyl og bli ekte nordmann. Med alle rettigheter. NESTEN ELLEVE ÅR senere sitter Mustaf på en brun kafé med gul allværsjakke. Grå hår har sneket seg inn og grepet tak i skjegget. Magen er ikke lenger like stram, psyken er heller dårlig. Han snakker norsk nå, gebrokkent, men fullt forståelig. Spesialiteten er ord som «forbannet» og «fortvilet».

De tyr han til rett som det er.

— Jeg er helt ødelagt. Kroppen og hodet fungerer ikke lenger. Det ville ikke hjulpet om jeg hadde vært laget av stein. Jeg ville vært en knust mann uansett.

Stillingskrigen mot norske papirpushere har gjort noe med det en gang så gode humøret.

— Helvetes jævla land. Jævla bedritne politi og UDI. Har ødelagt mitt liv.

MUSTAF LEVERER sin søknad om politisk asyl 2. juledag 1991. Mens saksbehandlingen pågår, bor han på asylmottaket i Ytre Arna. Det går over to år før han hører noe fra norske myndigheter.

I Utlendingsdirektoratets kontorer i Oslo hoper søknadene seg opp. Først i 1994 har Mustafs papirer klatret til topps i bunken. Vibeke Andersen-Vang får ansvaret for å behandle søknaden fra den nå 27 år gamle kosovoalbaneren. Andersen-Vang leser gjennom dokumentene og referatet fra avhøret gjort to år tidligere. Hun synes historien skurrer.

Mustaf hevder at han har vært med i den opposisjonelle grupperingen LDK siden 1985. Problemet er at organisasjonen først ble opprettet fire år senere. Ledelsen i fengselet Djurakovac har aldri hørt om mannen, selv om han skal ha vært holdt i forvaring der flere ganger.

Mustafs trumfkort svikter også. Andersen-Vang fester ikke lit til at han nettopp er dømt til to års fengsel for politisk virksomhet. UDI har nemlig kontaktet søkerens sannhetsvitne, forsvarsadvokat Ibish Hoti, og han hevder bestemt at han aldri har hatt en klient ved navn Mustaf Neziraj.

Den 13. januar 1994 avslår UDI søknaden om politisk asyl. I vedtaket skriver Andersen-Vang: «Politiet bes sette en rimelig utreisefrist».

SIDEN DEN GANG har Mustaf fått en sønn, gått på norskkurs, og tilbrakt 60 døgn i Åna kretsfengsel.

— Det der fengselsgreiene er noe skikkelig dritt. Advokaten min gjorde en elendig jobb. Han ødela alt for meg. Jeg er uskyldig dømt.

Justismord eller ikke, rettssaken 15. desember 1994 setter i alle fall en effektiv stopper for Mustafs planer om å bli norsk statsborger. Bergen byrett finner det bevist at han har banket opp en tidligere kjæreste. Han dømmes for grov legemsbeskadigelse, og stiller dermed særdeles svakt når Justisdepartementet tar asylanken hans opp til behandling i april 1995. I vedtaket heter det:

«Domfellelsen gjelder et straffbart forhold som må anses som alvorlig.»

Mustaf innvilges verken oppholds- eller arbeidstillatelse. Han har løyet og bedrevet kriminell virksomhet under saksbehandlingen. Det er denne typen innvandrere Norge absolutt ikke vil ha.

Han får beskjed om å forlate landet umiddelbart.

Hvis ikke, vil politiet kaste ham ut. Skriver Justisdepartementet. I 1995. — SKAL VI SE. Ja, her har vi ham. Utvisningsvedtak av 1995. Hmmm, det er ikke godt å si hva som har skjedd her.

Politiavdelingssjef Olav Voie søker etter Mustafs navn på datamaskinen.

— Nei, har du sett. Her var det mange dokumenter. Skal vi se, utvisning i år 2000, og der har vi en enda en, 24. april i år.

Voie fungerer som leder for den sentrale effektueringsenheten ved Oslo politidistrikt, avdelingen som har nasjonalt ansvar for å sende ut innvandrere som oppholder seg ulovlig i Norge. 11. juli i år hadde politiavdelingssjef Voie 3373 navn på listen sin. Ett av dem er Mustaf Neziraj.

— For å si det slik, når vi skal sende ut noen, vil vi helst være sikre i vår sak. Så lenge vedkommendes advokater produserer nye anker og begjæringer er det vanskelig for oss å effektuere utvisningsvedtaket, sier Voie.

ADVOKATER har Mustaf hatt mange av. Helt siden han kom til Norge i 1991 har den norske stat dekket alle utgifter til juridisk bistand. Det er etter hvert blitt ganske mange timer, og et ikke ubetydelig beløp. Papirene hans har vært sendt fra det ene advokatkontoret til det andre. Alle har skrevet til Justisdepartementet, klaget til Sivilombudsmannen, eller forsøkt å få straffesaken gjenopptatt i Høyesterett.

— Jeg har samlet alt sammen her, sier Mustaf og rister på en sliten stresskoffert med kodelås.

Her er hele hans norske liv samlet i plastlommer.

Lange notater med elegante brevhoder, kopier av fødselsattester, legejournaler, og svarene han fikk på sine håndskrevne brev til kong Harald.

— Han burde få bli her, mener jeg. Et av argumentene for å la ham bli, er den tilknytningen han har fått etter så langt opphold i Norge, sier Arild Humlen, leder for lovutvalget i asyl- og utlendingsrett i Den Norske Advokatforening, og den siste i rekken av Mustafs fem advokater.

Humlen mener politiet har vist en påfallende ineffektivitet. Klienten hans har aldri forsøkt å unndra seg effektuering, aldri gått i skjul, bare oppholdt seg i leiligheten Bergen kommune tildelte ham i 1999. — Om 11 år er norgesrekord? Jeg vet ikke, men det er i alle fall ekstremt lenge, helt i toppen. Det er umenneskelig å holde folk i uvisshet så lenge, sier Arild Humlen.

3. desember 2001 avslår Utlendingsnemnda Mustafs foreløpig siste omgjøringsbegjæring.

Ankeinstansen slår fast at norske myndigheter ikke er ansvarlige for at norgesoppholdet er blitt lengre enn forutsatt. Nemnda viser til utvisningsvedtaket fra 1995:

«... han har etter departementets vedtak oppholdt seg ulovlig i Norge.»

— PSYKOLOGEN MIN sier jeg er blitt syk av å vente, men jeg vet ikke helt. Det verste er nok søvnproblemene. Jeg er som en hai, hviler aldri, må bevege meg for å holde meg i live. Hvis jeg sitter i ro begynner jeg bare å tenke på saken.

For fem år siden havnet han på Bergens Tidendes førsteside. Da hadde han bodd åtte år på asylmottak. Såpass lenge at media fant grunn til å reagere.

— Norske myndigheter har gjort alt de kan for å knekke meg. Det siste er at de nekter meg mer advokathjelp. De vil ikke at saken skal prøves på nytt.

Sosialkontoret har begynt å stramme grepet.

— De har tatt fra meg busskortet, og vil ikke lenger betale for medlemskapet hos SATS. Jeg har leiligheten og 4000 kroner utbetalt i måneden.

Det er alt.

— Hva gjør du den dagen politiet banker på døren din?

— Da stikker jeg av. Jeg har ingenting å tape. De klarer aldri å sende meg hjem.

fakta/asylprosessen

  • Hittil i år har Utlendingsdirektoratet behandlet 5819 asylsøknader. Kun 22 prosent av søkerne har fått opphold i Norge. I 1999 var tallet 46. * Alle søknader om asyl blir først behandlet av UDI. Får man avslag kan man anke til Utlendingsnemnda. Ved utgangen av mai i år hadde nemnda behandlet 2821 asylanker. Kun 6,7 prosent av vedtakene ble omgjort.
  • Får man avslag på asylsøknadene skal man forlate landet innen to uker. Søkere som ikke retter seg etter utvisningsvedtak kan tvangsendes tilbake til hjemlandene. Det er Oslo politidistrikt som har ansvar for å sende ut personer som oppholder seg ulovlig i Norge.
  • Asylsøkere har krav på bistand fra advokat. Først fem timer når søknaden skal skrives, deretter tre timer når anken skal utformes.

KILDER: UDI, NOAS og UNE

LEVER PÅ VENT: Det er snart ellve år siden Mustaf Neziraj (36) kom til Bergen. Han fikk endelig avslag på søknaden om asyl i 1995, men venter fortsatt på å bli kastet ut. Ettersom han ikke har arbeidstillatelse, må han leve på trygd.
FOTO: FRED IVAR UTSI KLEMETSEN