På det nasjonale plan er hovedforskjellen at Syria er et etnisk delt samfunn hvor Bashar al-Assad leder et regime bygget på et mindretall – alawittene.

Medlemmer av den shiamuslimsk-beslektede ’alawi-minoriteten dominerer maktposisjoner og kontrollerer politi, militærvesenet og resten av undertrykkelsesapparatet. Samtidig er alawittene en historisk undertrykt gruppe som frykter hva som vil skje med dem om det sunnimuslimske flertallet får makten.

Opprøret var vendt mot regimet, men har etter hvert fått sterkere sekteriske undertoner – folkegrupper står mot hverandre.

Flere har sine skjebner knyttet til Bashar al-Assad. Derfor er flere villige til å kjempe for det sittende regime enn i Egypt, Libya og Tunisia.

På det regionale plan har Syria-konflikten utviklet seg til en «stedfortrederkrig» mellom Iran og Hizbollah på den ene siden, og Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia på den andre.

En «stedfortrederkrig» er en krig som offisielt utkjempes mellom to parter, men hvor hver av partene er alliert med eller støttet av andre, større makter.

Assad-regimet støttespillere er shiamuslimske Iran og Hizbollah.

Det sunnistyrte Saudi-Arabia ser muligheten til å svekke erkefienden Iran.

Borgerkrigen har satt maktbalansen i Midtøsten i spill.

På det internasjonale plan er også Syria-krisen vanskeligere å håndtere. I Jemen og Libya maktet FNs sikkerhetsråd å enes om handlekraftige resolusjoner. I Syria har alle forsøk strandet, fordi FN-resolusjoner også vil ha konsekvenser for stormaktenes interesser.

Russlands har Syria som sin eneste arabiske alliert og en buffer mot vestlig innflytelse. Iran vil oppfatte sin sikkerhet som truet ved en internasjonal intervensjon for å fjerne Assad.

For Russland og Kina er Syria og Iran viktige i kamp mot vestlig hegemoni.

FØRSTEAMANUENSIS KJETIL SELVIK, CMI