— Her har vi en gauk, jubler John Petter Havnerås fra mønet på den gamle løen, i vinterlandskapet på Sylta, ganske langt nordvest på Radøy.

Mannen på toppen av stillaset er egentlig bildekunstner, men akkurat nå entusiastisk deltaker i et unikt restaureringsprosjekt, midt i steinkulturens «smørøye».

«Gauken» han har funnet skal bli toppsteinen i tørrmuren. Så høyt til værs hadde murerlaget jobbet seg da BT inspiserte prosjektet for noen dager siden.

Nede på bakken hogges det i stein, fra en jernklo løftes de største fem-seks meter til værs, og på toppen av mønet står en gjeng mannfolk og «syr» stein på stein på plass i muren.

— Prosjektet er en vitalisering av steinbyggerkulturen i Nordhordland, forklarer Haakon Aase, selv nordhordlending og tidligere platearbeider og klubbformann på Laksevåg Verft, nå prosjektleder for «Tørrmuring i Nordhordland», et statlig tiltak i regi av Norsk handverksutvikling på Lillehammer, et sekretariat for små og verneverdige fag.

Fra før 1880

Bare en liten nedoverbakke fra bygdeveien ligger løen med steinmuren som restaureres, en endevegg som ble bygget før 1880, sannsynligvis lenge før. Grunneier er Olav Sylta har sammen med fylkesmann og Radøy kommune «spøttet i» det det koster å restaurere steinveggen.

— Vi rev oss til bånn, murte oss innover, sydde gammel og ny stein sammen, noe rugging skal vi jo helst ikke ha, sier Aase og peker på den gjenreiste murveggen. Lys og mørk stein viser hva som er gammelt og nytt. Den nye steinen er forresten hentet fra Risnes, nabobygden.

«Kongemurerne» i oransje

Brødrene Birger (65) og Arvid Reigstad (62) lyser opp i sine oransje kjeledresser. Begge pensjonert fra veivesenet etter en mannsalder på anlegg i fylket. De to er også velkjent som «kongemurerne», etter at de tidlig på 1990-tallet ble håndplukket til å mure vegg og svømmebasseng ved Harald og Sonjas hytte på Tjøme. Ekspertise for Bård Breivik har de også vært.

Derfor er de gruppens tradisjonsbærere. De som skal lære de andre de smarte murertriksene om gauker og endebutter, bust, bandtjuver, skore og rett og rongt.

— For målet med prosjektet er å hente frem kunnskapen og formidle den gjennom bygging og restaurering, sier Haakon Aase. «Eldsjelen» kalles han av murergjengen han administrerer. Bakgrunnen hans er skipsindustrien, som platearbeider og tillitsvalgt. Nå bruker han mye av tiden sin på å organisere restaurering og bevaring av landskapskulturen i Nordhordland.

— Stein har alltid hatt et bredt bruksområde her i regionen, i hus, til kaier og veier, steingarder og broer, sier han.

— Og «potekjellere», legger en i gjengen til.

- Trenger noe som er ekte

— Et prosjektet som dette skal ha et læreelement, derfor er denne gruppen satt sammen av folk med varierende kunnskap om tørrmuring, forklarer Aase.

I gravemaskinen som lemper de største steinene til topps sitter Magnar Bergås, opprinnelig bilmekaniker, nå knyttet til Lyngheisenteret.

På bakken står fjøsrøkter Arne Vassenden og klinker piggsetten i granitten, mens maskinkjører Arne Kjeilen er frigitt av sin arbeidsgiver Magne Hope AS til denne jobben.

Han står på murspissen sammen John Petter Havnerås og plasserer steinen.

— Dette handler om identitet og røtter, om linjer, form og proporsjoner. Folk trenger noe som er ekte, sier Havnerås.

— Det handler også om bevisstgjøring og lokal stolthet, plusser Aase på. Han kjenner ikke andre eksempler på at det har vært gjort så store reparasjoner på en vernemur på våre kanter. Måten arbeidet er organisert på, som et læringsprosjekt, karakteriserer han som unikt.

Og interessen for tørrmuring er voksende, sier Magnar Bergås - og forteller at da Lyngheisenteret for en tid tilbake arrangerte kurs i steingardbygging, meldte det seg 56 deltakere.

— Vi hadde tippet ti-femten og var overveldet, sier han.

Dokumenterer prosjektet

Med i murerlaget på Sylta er også Kjersti Aase Winjum (25), med røtter i Nordhordland og student ved Arkitekthøgskolen i Oslo. Hun skal også dokumentere tørrmuringsprosjektet i tekst og bilder, en sentral oppgave i prosjekter som dette.

— Hiv opp den steinen med snø på, me kan ha han innunder mønet! ropes det fra toppen.

Jo da, de legges stein på stein på Radøy.

FØR: Den gamle løeveggen på Sylta, før restaureringsarbeidet begynte.<p/> FOTO: ATLE OVE MARTINUSSEN, Norsk handverksutvikling
GAMMELT OG NYTT: Gammelt og nytt i tørrmuren.