NIELS CHR. GEELMUYDEN

Noen vil kanskje betrakte det som et gudsbevis at de tre svenske kanalene forsvant først. Selv vil jeg nødig blande den allmektige inn i saken. Blasfemisk ville det dessuten være å holde himmelske makter mistenkt for å ha et godt øye til Kåre Valebrokk eller TVNorge.

Det vesentlige i denne sammenheng er uansett at vi mennesker først lærer oss å verdsette et fenomen når vi er i ferd med å miste det. For min del ga det seg det utslag at jeg plutselig begynte å se på NRKs OL-sendinger fra Aten.

Herunder har jeg registrert at det er mye skrik i forbindelse med en sommerolympiade. Ikke minst når utøverne kaster fra seg jernkuler, spyd og annet som de måtte ha for hånden. Vanligvis skriker den som blir truffet av slike våpen, men her er det gjerningsmannen eller gjerningskvinnen som utstøter brølet. Hvilket kan tydes i retning av lenge inneholdt sinne, forbundet for eksempel med at de havnet i nettopp denne idrettsgrenen. Mor og far hadde kanskje håpet at vesle Tatjana en dag ville bli selskapsdanser eller arabisk flikkflakker. Men så ble hun altså sleggekaster.

Noen burde også påta seg ansvaret med å forklare arrangørene at det ikke er en slegge de kaster. Hvis man ber om en slegge på Maxbo og får utdelt en kule i tau, har man rett til å fremsette klage. Men utover dette synes jeg det er en frydefull aktivitet å se voksne mennesker fra alle himmelstrøk kaste arbeidsredskaper lengst mulig gjennom luften. Flere steder i Norge gjør man det samme med melkespann. Antagelig er det en fristelse som folk i de fleste yrker kan fornemme, å kaste hele rukkelet fra seg.

I olympisk sammenheng virker det som om man hovedsakelig kaster fra seg re d skaper som tiden har løpt fra. Tiden er nå engang, i parentes bemerket, den raskeste løperen av dem alle. For så vidt er det ingenting til hinder for at De olympiske leker utvides til å omfatte kasting av skrivemaskiner, skrutrekkere, skomakere eller sigaretter. I det hele tatt et det åpenbart en tendens til at idrettsdisiplinene forflerer seg. Kajakkslalåm er en slik innovasjon. Man blander simpelthen to gamle grener sammen til en helt ny.

Mulighetene på dette område bør være mange, skjønt noen idretter vanskelig lar seg forene på harmonisk vis. Spydsvømming blir for eksempel besværlig. For ikke å snakke om vannhockey. Bedre antagelig da om man tenker i helt nye baner. Hekkeløp bør med letthet kunne suppleres av singelgang eller 400 meter stakitt. 1500 meter geværløp kunne for den saks skyld også bli en spennende ny disiplin. For ikke å snakke om «firer uten mannskap» eller «styrmann uten noe». Tidsmessig ville det i høy grad også være hvis man maktet å kombinere apparatene bom og ringer. Bomring kunne opplagt bli en ny norsk paradegren. Personlig savner jeg kanskje aller mest disiplinen tvil og bue.

Noe av det fineste med olympiske sommerleker er den påminnelsen arrangementet gir nordmenn om at det finnes andre idretter enn fotball. Noen tv-tittere vil også få sine særegne behov imøtekommet ved at utøverne i enkelte disipliner nesten ikke har klær på kroppen.

Jo, det er mange problemer som reiser seg under et slikt stevne. En svært anstrengende svømmeform viser seg å bære navnet «sommerfugl». Mye taler for at man står overfor en biologisk eller lingvistisk misforståelse. Sommerfugler svømmer svært sjelden, og særlig ikke slik. Men som betrakter skal man ikke henge seg opp i alt som er av bagateller. Hovedsaken er at utøverne viser sann idrettsglede, selv om den ofte er vanskelig å få øye på. Dog skal man ikke som iakttager la dette spolere gleden over den veldige kraft som utøverne, i et diffust samarbeid med farmasien, evner å mobilisere. Psykiater Finn Skårderud har skrevet at kroppsbyggere gjenvinner i ytre muskelprakt det de mangler i indre verdighet. Det gir om ikke annet oss hulbrystede frakkefanter en forbigående følelse av åndelighet.

Gledelig er det på mange måter også at de norske deltagerne ikke lenger utelukkende gjør seg gjeldende i ba r bariske disipliner som bryting, vek t løfting og spydkast. Våre mange gullmedaljer i voldelige øvelser passer liksom ikke plettfritt sammen med vår nasjonale selvfølelse som den fremste fredsskaper på jordkloden. Upåklagelig symbolverdi har det derimot at vi seiler oss til gull i europajolle. Vi som ved folkeavstemning to ganger har valgt å seile vår egen sjø i forhold til Europa.

Det er i sannhet mye man undres over. Kan hende er det all skrikingen på stadion som til stadighet forleder røvere til å rappe «Skrik» av Munch midt under de olympiske lekene. Det har nærmest utviklet seg til en lokal avart av herrenes kunstløp. Hver gang stiller utenlandske kunstskjønnere seg uforstående til at sikkerheten ved norske museer ikke er bedre ivaretatt. Som om den norske stat på noe tidspunkt har forholdt seg til kunst som noe annet enn utøy og pyntegjenstander. «I wish the Exhibition hell», sa Edvard Munch da han i sin tid åpnet en større utstilling i London.

Hell trodde vi også det var da en a n tennereparatør forleden dag banket på d ø ren. Han hevdet at det ville koste mange tusen penger å reparere antennen. Dessuten sa han at antennenes tid vil være forbi om noen ganske få år. Det var visst noe om en forestående digitalisering i Sverige og Norge. Reparatøren ga uttrykk for at parabol ville være den beste løsningen i vårt tilfelle. Plutselig var det gjort. Nå har vi kanyle med skål på veggen, som bygdefolk flest. Det later til at vi har fått hundre kanaler å velge mellom.

Godt. Så slipper vi å se mer på fjernsyn.