— Jeg gikk tilfeldigvis forbi Korskirken da jeg fikk øye på dronningen og løperen. Før den dagen hadde jeg knapt hørt om Bymisjonen, sier en smilende Sylvia.

Møtet med Sonja fikk henne til å kontakte Bymisjonen allerede samme dag. Sylvia tenkte som så at kunne dronningen, kunne hun også.

— Egentlig var det meningen at jeg bare skulle være flue på veggen i en periode. Slik ble det ikke. Dagen etter Sonjas besøk var jeg i gang med brødskivesmøring. Jeg tror det må være skjebnen.

Samvittighetsfull frivillig

Møtestedet i Hollendergaten er Bymisjonens varmestue for rusmisbrukere og andre trengende. Sylvia er en av 25 frivillige som får hjulene til å gå rundt.

Sylvia er i gang med dagens skift. Hun har avsett noen minutter til BT, og sitter ved ett av bordene og drikker kaffe. Rundt henne sitter et titall gjester. En eldre mann med sixpencelue dytter i seg semulegrynsgrøt med rosiner. En ung kvinne leser avisen.

— Jeg blir som en mor for dem. Brukerne går ofte i barndommen, og får tilbake minner fra da deres egne mødre serverte dem grøt og vafler, sier Sylvia.

På søndag fyller den trofaste frivillige 80 år. Det skal feires med kaffe og kaker på Møtestedet lørdag. Hun gikk av som hjelpepleier på Røde Kors Sykehjem da hun ble 65, noe hun synes var altfor tidlig.

— Jobben på Møtestedet er altså så givende. Jeg har bedt til høyere makter om ti år til. Tenk å få oppleve det, sier Sylvia med et sukk.

Hun har ikke tid til å sitte ned for lenge. Snart står hun bak disken igjen, sammen med de andre frivillige på hennes skift, Ruth Ulvik og Lars Borge. Ruth er selv to år fra de åtti. Lars, derimot, er bare en ung gutt på 59.

— Vil du ha grøt?

Sylvia ser spørrende på en tydelig ruset mann.

— Ja, takk, sier han stille.

En hvit papptallerken kommer frem, og fylles med semulegrøt. Skiver med skinke og rekesalat går snart ned på et blunk.

Vil bli til evig tid

Et sted mellom 120 og 170 personer er innom Møtestedet hver dag for å få mat. Sommeren er særlig hektisk. Den eldste brukeren nærmer seg 90. De yngste er 18. Det sosiale er vel så viktig som maten.

— Jeg er ikke her for maten sin del, jeg klarer meg alltid. Jeg kommer for å snakke, sier en eldre mann.

Han har bare godt å si om Sylvia.

— Hon e grådig grei. De frivillige pensjonistene gjør en kjempejobb. De vet ikke hva godt de kan gjøre, sier han.

Sjef for Møtestedet, Øystein Haugen er overveldet over innsatsen til Sylvia og de andre pensjonistene.

— Erfarne folk fra helsevesenet har sagt at jobben som frivillig på Møtestedet har vært den mest krevende de har hatt. Det sier litt om hvor sprek Sylvia er, sier han.

Pensjonistene selv mener de ville ha kjedet seg hvis de bare satt hjemme.

— Jeg ønsker å være her for alltid. Kanskje jeg til og med kommer tilbake etter min død, sier Sylvia og ler lett.

— Men nå må jeg si ha det bra, for her må det ryddes. Hvis ikke får jeg sparken, sier hun.

Valde, Vegar