Marit Larsen er nestleder i Landsforeningen for overvektige i Hordaland – avdeling Bergen (LFO). Hun er sykelig overvektig med en BMI på 51. Alt over en BMI på 25 regnes som overvekt. I mange år har hun strevd med en overspisingslidelse, uten å få profesjonell hjelp. Hjelpen som er blitt tilbudt handler om overvekten og ikke sykdommen.

— Det finnes ikke tilbud som tar overvektiges spiseforstyrrelser på alvor. Vi blir sett på som feite og late av folk, fastleger og psykologer, sier hun.

Brus og snop

Spiseforstyrrelsen begynte så smått på barneskolen. Hun hadde alltid rikelig med lommepenger, som stort sett ble brukt til brus og godterier.

Vektøkningen kom gradvis. Hun forteller at hun først ble skikkelig stor når hun var rundt 11 år.

På tampen av barneskolen ble hun fanget opp av en skolerådgiver som så at hun ikke hadde det bra. Hun ble videresendt til PPT -tjenesten.

— Der kom alle følesene mine til overflaten og selv om jeg fikk snakket ut om ting, satt jeg igjen med overveldende følelser, jeg ikke klarte å håndtere. Løsningen ble å døyve dem ved å spise enda mer mat, sier hun.

Psykolog

Gjennom PPT-tjenesten gikk hun jevnlig til psykolog i ett år. Under behandlingen la hun på seg 40 kilo.

— Jeg har ofte tenkt at hvis det ble grepet fatt i spiseforstyrrelsen min allerede her og ikke bare de emosjonelle problemene mine, så kunne det hindret meg i å bli så stor som jeg er i dag, sier hun.

Sosialkurator Ellen Berg ved Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser (IKS) mener det er noe galt med holdningene overfor overvektige.

— Min erfaring er at når folk ser en overvektig person så tenker de umiddelbart at den personen burde bevege seg mer og spise mindre. Slik tror jeg de fleste mennesker tenker. Hadde det vært så enkelt å spise mindre, hadde ikke overvekt vært et så stort helseproblem, sier hun.

Lang ventetid

Gjennombruddet kom da hun flyttet hjemmefra som 18-åring. Ved et slumptreff traff hun en fysioterapeut som lærte henne om hva som foregikk på innsiden når hun ble dratt mot maten.

Hun bestemte seg for å komme i kontakt med en spesialist innen spiseforstyrrelser. Det viste seg raskt at det var få psykologer i Bergen som jobbet spesifikt innen dette feltet. Ventetiden var lang. Hun måtte forvente å stå i kø i over to år.

— På dette tidspunktet hadde jeg stor innsikt i min egen sykdom. Jeg benyttet meg av det ordinære psykologiske tilbudet, men det var ikke tilstrekkelig, forteller hun.

Tilbud som slankekurs, slankeoperasjoner, treningstilbud og kostholdskurs har ikke hjulpet Marit ut av spiseforstyrrelsen.

Avslag på søknaden

I 2011 søkte Larsen plass på et behandlingstilbud for personer med overspisingslidelse i regi av Helse-Bergen.

Hun fikk avslag på søknaden, da spiseforstyrrelsen ikke var tydelig nok.

— Det var et nederlag å få avslag. Jeg trengte den plassen. Hvis ikke jeg var kvalifisert til det programmet. Hvem er det da? spør Larsen.

Seksjonsoverlege Stein Frostad ved seksjon for spiseforstyrrelser ved Haukeland sykehus erkjenner at det er en vanlig problemstilling å få avslag på grunn utydelig diagnose.

— Generelt vil jeg si at en stor del avde som er henvist til oss, er i en situasjon derde sannsynligvis ikke vilha nytte av behandlingen.Det er en stor gråsone mellom det å ha en spiseforstyrrelse som gir overvekt og det å ha vanlig overvekt.Det er først når en har en spiseforstyrrelse en harnytte av behandlingen. En har bare rett på behandling som virker, sier han.

Forventer tilbakefall

Ellen Berg fra IKS bekrefter at det er svært vanskelig å få plass.

— Spesialenhetene tar i liten grad inn folk med overspisingslidelser og jeg har gjentatte ganger hørt om personer som ikke får plass, sier Berg.

Marit ser på seg selv som en av de heldige.

Selvgransking og gode enkeltmennesker har hjulpet henne ut av lidelsen. Vekten har vært stabil de siste årene.

Men hun forventer og er forberedt på tilbakefall.

— Hvordan ser et tilbakefall ut for deg?

— Da stenger jeg meg inne. Kutter kontakten med venner. Slår på TV og liner opp brus og et koldtbord av godterier. Da innbiller jeg meg at jeg skal kose meg, sier hun.

I takt med skamfølelsen øker inntaket av mat. Tilbakefallet kan vare i flere dager.

I dag er de vanskelige følelsene bearbeidet. Spiseforstyrrelsen er borte. Igjen er en kropp som vitner om at hun, helt siden barndommen, har hatt et unaturlig forhold til mat og søtsaker.