Av Lene Skogstrøm

Sikker vinner. Hvis familien kjeder seg og har lyst på en god latter, pleier sønnen min å spørre: Hvilken retning ligger Oslo sentrum nå, mamma? Eller skolen? Butikken? Og jeg peker i stikk motsatt retning.

Like morsomt, hver gang. Han, 12-åringen, vet alltid hvor allting er. Helt fra han var fem-seks år har jeg diskret brukt ham som førerhund på turer i skog og mark: Gå først du, gutten min. Så kom vi i hvert fall trygt hjem.

Heldigvis er jeg ikke alene om å virre rundt verden. Stedsans og evnen til å finne rett vei i skoger, fjell og byer er høyst ulikt fordelt.

Det er to måter å orientere seg på: Enten ved å ha sitt eget tredimensjonale «oversiktskart» i hodet; man «ser» nærmest terrenget fra et fugleperspektiv. Eller man kan orientere seg via detaljer og kjennetegn i terreng og landskap, som steiner, bekker og trær.

— Dette er to helt forskjellige ferdigheter. Du kan godt være god til det ene, men ikke det andre, forteller professor Knut Fostervoll ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

— Ulike aspekter ved hvordan vi orienterer oss er mye diskutert innen psykologien. Det finnes ingen enkle og klare svar på om noen er genetisk bedre utrustet med stedsans enn andre, om det er noe som læres i oppveksten, og i hvilken grad det kan trenes opp. Det blir fort vanskelig å skille det ene fra det andre.

Født i åpent landskap?

Forskningen viser at det har mye å si hva slags landskap du fødes inn i. Barn som er vokst opp i åpne landskap, på vidda eller ved sjøen, velger ubevisst den mest funksjonelle strategien for å orientere seg - som her vil være å bruke «oversiktskart» i hodet. Mens en som er vokst opp i Finnskogen, vil velge å orientere seg ut fra holdepunkter i terrenget.

— Noen personer som er gode til å orientere seg på høyfjellet, roter seg bort i tykke skogområder, påpeker Fostervoll. - Har du først tilegnet deg en strategi som er effektiv i det miljøet du vokste opp, er det vanskelig å endre den senere i livet. Det er omtrent som en dialekt; den blir en del av deg.

Menn flinke stifinnere

Det viser seg at nettopp de som har god stedsans i åpne landskap, blir totalt bortkomne når de kommer i underjordiske miljøer - for eksempel på T-banestasjoner. Himmel og lys er viktig for dem som orienterer seg etter det «kognitive kartet». Flere studier har fastslått at menn som gruppe betraktet er bedre stifinnere enn kvinner er. Menn generelt har større evne til å orientere seg i rommet, noe som settes i forbindelse med at menn opprinnelig var jegere - mens kvinner hadde mer stedbundne oppgaver ved hulen. Men selvsagt kan enkelte kvinner ha langt bedre stedsans enn enkelte menn, påpeker Fostervoll.

Mister du retningen, begynner du å gå i ring - sannsynligvis noe som kommer av at den ene siden av kroppen er litt sterkere enn den andre. Hvilken vei du går i ring, avhenger av om du er høyre- eller venstrehendt.

<b>KUNSTIG SANS:</B> Sammen med setterne Lucky (t.v.) og Tess legger Ivar Brynhildsen fra Ås i Akershus gjerne ut på tur i skogen. Men uten GPS kan det gå riktig dårlig å finne veien hjem. FOTO: TOR G. JARILD