3. mars 2014. Folk i øynasjonene Kiribati og Marshalløyene våkner av sterke stormer fra vest som fører med seg rekordhøye bølger. Havet skyller over atollene og ødelegger hus, veier og infrastruktur. Saltvannet tar knekken på drikkevannsforsyningene og den dyrkbare marken, og det blir erklært nasjonal katastrofetilstand i begge landene. Denne tiden av året har alltid brakt med seg stormer fra vest og høy vannstand på disse øyene, men aldri har høyvannet vært så ekstremt og ødeleggende som i år.

20 centimeter høyere

Denne uken har det vært klima-toppmøte i FN, og enkelte har tatt til orde for at klimaendringenes konsekvenser for havene og øystatene burde få samme status som regnskogene.

Vi vet at global oppvarming får havet til å stige, og at økningen i den globale oppvarmingen de siste 20 årene ikke har vært like sterk som tidligere år. Likevel ser vi at havnivået fortsetter å stige. Utviklingen har paradoksalt nok akselerert over store deler av kloden, som i det sørvestlige Stillehavet der havnivået nå er hele 20 centimeter høyere enn for bare 20 år siden. Til sammenligning er dette like mye som havnivået globalt har steget siden 1900.

Untitled-1.png

To meter over havet

For øynasjoner som består av lave korallatoller der knapt noe sted er mer enn to meter over havet, er slike endringer dårlige nyheter. Av de fem øynasjonene som er særlig sårbare for stigende havnivå — Maldivene, Marshalløyene, Kiribati, Tuvalu og Tokelau (selvstyre, men til-hører New Zealand) - er fire i det tropiske Stillehavet.

Befolkningene på atollene har alltid vært utsatt for sesongmessige sykloner og ekstremt høyvann, men når disse prosessene forsterkes, blir situasjonen prekær. At havet stiger, kan i verste fall føre til at øynasjonene mister landområdene som befolkningen deres bor og lever på.

Varme utvider vannet

Hovedgrunnene til at havnivået over hele verden har steget siden 1900, er at isbreer på land smelter slik at elvene fører mer vann ut i havet. Samtidig utvider havet seg når det blir varmere. Selv om den globale temperaturen ikke har økt like sterkt de siste 10-15 årene, har begge disse prosessene fortsatt med uforminsket styrke. Forklaringen er at økningen av drivhusgasser i atmosfæren fører til at jorden mottar mer varme enn den avgir.

Vi kan sammenligne effekten med å la et glass vann med is-biter stå i romtemperatur. Selv om rommet ikke blir varmere, vil isen smelte og vannet varmes opp og utvides.

Stiger raskere i vest

Forklaringen er ikke like enkel når det gjelder det vestlige Stillehavet. Her har havnivået steget mye fortere enn vi ser ellers i verden. Svaret finner vi i passatvindene og samspillet mellom hav og atmosfære i tropene.

Passatvindene blåser fra øst til vest i tropene i alle verdenshav, men er mest fremtredende i Stillehavet som er nesten like stort som alle andre hav til sammen. Her fører passatvindene til at vann fraktes mot vest — fra vestkysten av Sør-Amerika til Stillehavsøyene utenfor Australia. Der hoper vannmassene seg opp, slik at vannstanden blir mye høyere enn i øst. I øst strømmer kaldt vann mot overflaten, slik at det er mye varmere vest i Stillehavet enn i øst.

Passatvindene er blitt sterkere de siste 20 årene. Havnivået vest i Stillehavet har derfor økt raskt, samtidig som det er blitt kaldere øst i Stillehavet. Det kalde vannet har bidratt til å kjøle ned atmosfæren, og denne pausen i den globale oppvarmingen merkes over hele kloden.

El Niño og La Niña

Hvorfor passatvindene er blitt sterkere, vet vi ikke helt. Den mest trolige forklaringen er at det er et resultat av langsomme naturlige svingninger i klimaet Stillehavet, som kan variere over mange tiår. Dette kommer i tillegg til de mer kortvarige svingningene i området, som er kjent under navnene El Niño og La Niña.

Et finurlig samspill mellom passatvindene og temperaturene øst i Stillehavet fører til at det med få års mellomrom kan skifte fra svake passatvinder og usedvanlig varmt vann (El Niño), til sterke passatvinder og usedvanlig kaldt vann (La Niña) - og tilbake igjen. Fenomenet ble første gang forklart i 1969 av den norske meteorologen Jacob Aall Bonnevie Bjerknes. En veldig kraftig El Niño-hendelse i 1997-1998 førte til at 1998 ble et av de varmeste årene som noensinne er målt på kloden. Senere har Stillehavet hovedsakelig vært dominert av sterkere passatvinder (La Niña) og kaldere vann.

Kan ikke slappe av

Tendensen til sterkere passatvinder og den tilsynelatende pausen i global oppvarming som vi har sett de siste 10-15 årene, er altså mest sannsynlig et resultat av en kald periode knyttet til en sakte svingning i Stillehavet. Mange studier peker i den retningen, også analyser gjort av forskere ved Bjerknessenteret i Bergen.

At vi kan forklare store deler av økningen i havnivået i det vestlige Stillehavet med sterkere passatvinder, og dermed med naturlige svingninger, betyr ikke at vi kan slappe av. Riktig nok kan vi forvente at havnivået rundt disse øynasjonene sannsynligvis vil synke igjen dersom vi får nye perioder med svakere passatvinder. Men det vil bare være et forbigående fenomen. Jorden varmes opp, og den langsiktige tendensen er klar: Havet stiger, og øyene risikerer å forsvinne.

Flytter befolkningen

Konsekvensen er klimaflyktninger og nasjoner uten landområder. Øynasjonene vest i Stillehavet har begynt å planlegge for det. Regjeringen i Kiribati, som har sine inntekter fra tunfiskressurser i landets økonomiske sone på mer enn tre millioner kvadratkilometer, har kjøpt landområder på de store øyene i Fiji. Tanken er å flytte befolkningen dit hvis atollene blir ubeboelige eller forsvinner under havflaten.

SMADRETE HUS: Slik så det ut på Marshalløyene etter ekstremfloen 3. mars i år.
Are Erik Brandvik, UiB