Mandag 31. mars publiserer FNs klimapanel del to av den femte hovedrapporten om klimaendringer. For første gang er verdenshavene grundig behandlet, og klimamiljøet i Bergen har bidratt sterkt.

Dagens konsentrasjon av karbondioksid, CO2 i havet er over 40 prosent høyere enn de høyeste nivåene vi har hatt i løpet av de siste 600.000 år. Det skyldes all kull, olje og gass vi har forbrent siden starten på den industrielle revolusjonen. Endringene i karboninnholdet i havet er kalt det andre CO2-problemet, til forskjell fra det første — den menneskeskapte drivhuseffekten som gjør at klodens temperatur øker.

Skall tæres bort

Det økte opptaket av karbondioksid i havet er ingen enkel ­affære. Karbonet her finnes nemlig i flere former enn ­gassen CO2, og de ulike formene er knyttet sammen i en kjemisk likevekt. Mer CO2 rokker ved denne likevekten, og det fører blant annet til forsuring av havet. Konsekvensene er at skallet til blåskjell, koraller og noen arter av plante- og dyreplankton blir satt under press når miljøet rundt dem blir surt nok.

Så hva er det som skjer?

Begrepet havforsuring er faktisk ganske misvisende, først og fremst fordi havet ikke kan bli surt. Noe er først surt når pH-verdien kommer under 7 på ­skalaen. Havet er basisk og får aldri en lavere pH-verdi enn 7,5 - selv om de mest dramatiske scenariene for utslipp av CO2 skulle bli oppfylt. Det egentlige problemet med økt karbondioksid er at ett av byggestoffene for kalk i havet - de verdifulle karbonatene - reduseres. Man kan si at CO2-en spiser dem opp. Det fører til stress hos dyr som danner skall, og direkte opptæring av skallet fra døde organismer.

I dypet først

Så rart det enn høres ut, vil tilførselen av CO2 fra havoverflaten føre til tæring for de kalkdannende dyrene på store havdyp først. Årsaken er at kalkskall lettere går i oppløsning ved lav temperatur og høyt trykk, slik situasjonen er nedover i dypet.

Uten CO2 i atmosfæren ville

snittemperaturen på jorden

ligget rundt 18 minusgrader.

Etter hvert som tilførselen av karbondioksid fra atmosfæren øker, kryper imidlertid kalk-tæringen stadig høyere oppover mot overflaten. I Norskehavet har nivået for kalktæring allerede hevet seg fra 2400 til 2200 meter, og mot slutten av århundret vil det ligge over kontinentalsokkelen, det vil si på rundt 300 meter. All kalk under dette nivået vil gå i oppløsning.

Det betyr sannsynligvis ­slutten for de unike dypvannskorallene langs norskekysten. De blir stresset av mer karbon i havet. I verste fall tar det livet av dem. Korallenes eneste overlevingsmulighet er hvis de på en eller annen måte lykkes med å endre sine bio­kjemiske egenskaper. Men det kan vi ikke satse på at de gjør.

Varierer fra hav til hav

Til alt hell kommer havet oss til til unnsetning når det gjelder den menneskekapte delen av drivhuseffekten i atmosfæren. Hadde det ikke vært for havet, ville konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren vært enda høyere. En del av den vannløselige CO2-gassen blir nemlig tatt opp i havet. I tillegg binder plantene i havet karbondioksid. Mye av plantematerialet faller ned mot dypet. På den måten fjernes noe av drivhusgassen fra atmosfæren og ned i havdypet. Men havet er ingen uendelig lagringsplass for CO2; også det har et metningspunkt.

CO2-opptaket varierer stort fra havområde til havområde. I det kalde nord med lite tilførsel av ferskvann synker det salte overflatevannet ned mot dypet når det blir avkjølt. Samtidig er produksjonen av planteplankton ganske høy. Alt dette fører til høyt CO2-opptak i de nordlige delene av Nord-Atlanteren, særlig i Labradorhavet og Norskehavet, men også i det nordlige Stillehavet i et belte mellom Japan og Canada.

I andre havområder kommer CO2-holdig vann fra dypet opp til overflaten. Her går altså transporten av CO2 motsatt vei: CO2-en gasses ut av havet. Det gjelder i tropiske farvann, spesielt i ­passatområdene hvor vind­mønsteret sørger for at vann fra dypet kontinuerlig strømmer oppover i vannlagene.

Trenger drivhuseffekten

Uten CO2 i atmosfæren ville gjennomsnittstemperaturen på jorden ligget rundt 18 minusgrader. Men drivhuseffekten sørger for en snittemperatur på sympatiske 15 plussgrader, som gjør det levelig på jordkloden. CO2 fra atmosfæren er også en viktig ingrediens når plantene på land og i havet lager sitt ­plantemateriale. Men som sagt: Alt med måte.

Færre arter

Det foregår nå omfattende studier over hele verden — både i laboratorier og ute i felten - for å finne ut hvordan organismene i havet reagerer på endringene i karboninnholdet. Eksperimentene omfatter også andre dyr enn de rent kalkdannende. Krepsdyr som reke og hummer har skall av et slags celluloseliknede stoff, såkalte polysakkarider, som ikke er kalkskall. Men siden kalk er involvert i herdingen av reke- og hummerskallet, kan de bli påvirket av endringene. Forskningen er ennå i startgropen og det vil ta år før vi kan trekke klare konklusjoner.

Selv om det foreløpig er vanskelig å trekke bastante konklusjoner om hvordan havforsuringen påvirker alle organismer i havet, er det ingen tvil om at det vil redusere antall arter i alvorlig grad.