— Jeg har levd i 40 år og det har ikke vært et spesielt vellykket prosjekt. Nå er løpet kjørt for min del. Jeg skal dø.

— Men hvorfor sulter du deg i hjel?

— Det enkleste ville vært å henge seg, men jeg nekter å snike meg ut bakveien. Min exit skal være plagsomt nærværende i valgkampen.

Krisen i psykiatrien

Den svarte dongeribuksen henger slapt over hoftene. Hvis ikke den voldstiltalte journalisten fra Kvinnherad snart tar til seg føde, må han skaffe seg flere hull i beltet.

— Det er uaktuelt. Selv om det blir vondt, er jeg fast bestemt på å fullføre prosjektet. Jeg har lang erfaring med smerte.

Halvar D. Pettersens prosjekt er å vekke norske politikere og journalister. Han vil sulte seg i hjel for å vekke liv i en død psykiatridebatt. I går havnet han på førstesiden av Aftenposten. Deretter kom NRK og Bergens Tidende.

— Meg er det for sent å redde, men jeg er ikke alene. Jeg sultestreiker på vegne av alle ofrene - gjerningsmenn, ofre og pårørende. Jeg krever at krisen i psykiatrien tas alvorlig. Samfunnet skal stille seg følgende spørsmål: Er det virkelig slik vi vil ha det? Godtar vi dette?

— Tror du at en sultrestreikende fange i Bergen vil gjøre noen forskjell?

— Nei, min død er ikke nok til å skape forandring. Men det er et bidrag. Mitt bidrag.

Farlig - og klar over det

— Jeg er en av de tikkende bombene, sier Halvar D. Pettersen.

Han ble første gang lagt inn ved et psykiatrisk sykehus som 21-åring. I 1992 var han nær ved å drepe en mann. Pettersen ble dømt til fire år og tre måneders fengsel for drapsforsøk. Syv år senere ble han arrestert igjen. Denne gang for trusler og utpressing.

Mandag den 29. november i fjor, i Kvinnherad, bandt han kjæresten fast til sengen, slo henne, tok kvelertak og stakk fingrene inn i øynene hennes. Pettersen er tiltalt for legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter. Saken kommer opp i løpet av våren.

— Det er grusomt, men jeg er ingen sadist. Jeg hadde ingen glede av volden. Den var et resultat av sykdom. Jeg var i kraftig ubalanse, paranoid, og fullt klar over at jeg var farlig.

I ukene og månedene før han angrep kjæresten, tryglet Halvar D. Pettersen om hjelp. Han fortalte at han var redd for å skade seg selv og andre.

— Jeg ba om å bli innlagt. Slik har det vært gang på gang. Jeg er blitt syk og farlig, men ikke blitt hørt. Så har det gått galt, og jeg har havnet i fengsel.

Leker stolleken

— Jeg er dusinvare. Min historie er ikke atypisk, sier Pettersen.

Han forstår ikke at samfunnet år etter år godtar drap, vold og selvmord som følge av krisen i psykiatrien.

— Det er ingen hemmelighet at primærhelsetjenesten og psykiatrien svikter. Alle vet at man bygger ned hjelpeapparatet og bygger opp strafferegimet. Avisene skriver jo om drapene og selvmordene hele tiden. Det eneste nye er at jeg - en av de tikkende bombene - velger å stå frem.

Pettersen ønsker ikke å fraskrive seg ansvar. Han ber ikke om å bli frikjent eller få lavere straff.

— Men jeg godtar ikke at alle offentlige etater nekter å ta sin del av ansvaret for at jeg og min kjæreste har havnet i denne situasjonen. De leker bare stolleken, og jeg er dømt til å tape.

Egg hver søndag

Da Pettersen ble varetektsfengslet, var normalvekten 82 kilo. Han sluttet å spise den 21. desember. Nå veier han under 60 kilo.

— Det er vanskelig å konsentrere seg. Jeg har hjertebank, blir fort sliten og orker ikke å gå ut i luftegården hver dag.

Det eneste Pettersen unner seg, er et kokt egg hver søndag.

— Ellers lever jeg på vann og litt salt. Noen ganger har jeg tatt noen skjeer yoghurt for å lindre tarmkrampene.

— Vil ingen stoppe sultestreiken din?

— Før eller siden vil jeg havne i koma. Da vil sende de meg på sykehus, gi meg næring intravenøst, og så sende meg tilbake til fengselet. Slik kan vi holde på noen ganger. Til slutt vil det ikke være mer fett og muskler igjen. Da dør jeg.

— Hva med et liv etter at du har sonet dommen? Er ikke det et alternativ?

— Nei, jeg vil bli syk igjen, og da vet jeg at jeg ikke får hjelp. Jeg ønsker ikke å utsette andre for meg selv igjen.