Historien om innbruddsofrene som bare lo fordi det var lenge siden de hadde hatt så mye moro, gikk land og strand rundt. Etter at Bergens Tidende brakte intervjuet med Flåm-brødrene, ble radarparet toppoppslag i aviser, tv-stasjoner og nettsteder verden over.

Ukebladet Se og Hør fløy til og med profesjonelle strippersker inn til sognebygden for å prøve å gjenskape de utrolige scenene som hadde utspunnet seg i gamlekarenes stue.

— Det var ikke bare det som skjedde som vakte oppsikt. Det var like mye måten vi tok det på, mener Arne Tokvam nå i ettertid.

— Men hva kunne vi gjøre, annet enn å le av hele greien? Vi hører jo om blinde og svake som blir overfalt og slått helseløse. Når man slipper fra kjeltringene og er friskere enn før, kan man ikke bry seg om pengene som er forsvunnet!

Faste vaner

Vi sitter i sofaen og koser oss. Ute er det surt og kaldt. På kjøkkenet regjerer kattene, men i stuen knitrer det lunt i bjørkeved. Bergens Tidendes utsendte drikker kaffe. Arne og Øystein står over. De drikker kaffe når de står opp i fem-seks-tiden om morgenen - og etter at de har hvilt middag. Aldri ellers. I løpet av et langt liv har de lagt seg til faste vaner. Dem er det ingen grunn til å fravike.

— Å, nei, sier Arne når vi spør om ikke Øystein skulle ha klemt til og feiret 80-årsdagen sin. ý Vi har aldri feiret bursdager før. Hvorfor skulle vi begynne å gjøre det nå?

Det er gått fem måneder siden brødrene opplevde sitt øyeblikks berømmelse. I dag innrømmer de gjerne at det holdt på å ta av, den uken det mediestormet som verst.

— Men vi har ikke tatt skade av det. Vi er de samme karene som før. Ingenting er forandret, sier Arne.

Tar vare på hverandre

Hver eneste dag er de tidlig oppe. Arne leser aviser, hogger ved og lager middag. Etter hvilen blir de gjerne sittende og se på tv, til de går og legger seg i 21-22-tiden om kvelden.

Av og til er de på butikken og handler. Av og til kommer naboer på besøk. Nå om vinteren tar de det rolig det meste av tiden. Dagene blir veldig like. Men brødrene trives i hverandres selskap og i barndomshjemmet der de har bodd siden 1933. Etter at moren døde, har de tatt vare på hverandre, de to. De fullfører hverandres setninger, dulter hverandre i ryggen og ler av hverandres fortellinger og anekdoter.

En smilende dame

Men ingen historier kan måle seg med den fra den siste mandagen i juli da Arne kom i snakk med en smilende dame på jernbaneovergangen. Blondinen i 30-årene ville vite om brødrene hadde kvinnfolk i huset, og om hun kunne å få se hvordan de hadde det.

Av ren høflighet inviterte Arne henne inn. Men det som så skjedde, tok luven fra brødrene: Ikke før var de kommet inn i stuen før damen kneppet opp overdelen og ville strippe for dem. Som troll av eske dukket en annen kvinne opp. Hun var mørk, kraftig og i 50-årene, og kastet seg rundt halsen på en fortumlet Øystein. Og mens damene steppet og løftet på skjørtene og holdt et forrykende show, snek noen seg opp på loftet og stjal den svære safen deres.

Da damene forduftet, like plutselig som de var kommet, var Arne og Øystein overrumplet, svimeslåtte og 60.000 kroner fattigere. Men altså enda friskere ý og om mulig i bedre humør enn før! Ennå klasker de seg på lårene og ler så de rister når de frisker opp de makeløse detaljene.

Steppingen var best

I nærmiljøet ble ungkarenes stjernestatus møtt med smil og velvilje. Brødrene havnet faktisk på reklameplakat for Flåmsbanen, uten at de selv visste om det.

— Det var nok noen som reagerte på at vi stilte opp for Se og Hør, sier Arne, og tenker på opplegget med gavedryss, vin og lettkledde danserinner. Selv er de ikke et sekund i tvil om hvilken forestilling som var den beste:

— Det var den første. Den med steppingen, skoggerler Øystein, og spretter opp for å vise hvordan den kraftige damen i 50-årene stampet med føttene sine. Han lyser av skjemt og forlystelse der han tramper og hopper i vill fart. Se og Hør-danserinnene, forklarer han, beveget seg helt annerledes:

— De hadde høye hæler. Sånn, sier Øystein, og demonstrerer hvordan de spankulerte over stuegulvet.

Trenger noe å le av

Brødrene lever stille og enkelt, uten unødig luksus som bil eller telefon. Strippehistorien kommer de aldri til å glemme, men også andre begivenheter har gjort inntrykk i løpet av året som har gått.

Først og fremst terrorangrepet i USA, selvfølgelig. De synes det er vanskelig å begripe hvordan noe slikt kunne gå an.

— En av hjemmesykepleierne som ser innom oss, har to søsken som jobbet i World Trade Center. Hun har vært i bygningen flere ganger. Nei, det er så gale, sier Arne, og rister oppgitt på hodet. Øystein satt klistret til skjermen da kronprinsparet giftet seg. Brødrene er enige om at Mette-Marit er flott og sjarmerende.

— Ellers er det ikke så mye positivt å trekke frem fra året som er gått, dessverre. Det er mest krangel og krig. Ta Midtøsten. Der blir det visst aldri noen løsning. Det ene gjengjeldelsesangrepet avløser det andre, sukker Arne, som synes det er blitt i meste laget med nød og elendighet i verden.

— Sånn sett kan jeg jo forstå at det vi opplevde slo an. Det var en god historie, og ingen ble skadd. Alle trenger noe å le av, mener han.

FRISKERE ENN FØR: Når Øystein og Arne oppsummerer året kan ingenting måle seg med den dagen i juli da stripperskene kom og lurte dem: - Hva annet kan vi gjøre enn å le av det hele... når vi slapp fra kjeltringene og er frisker enn før? flirer Øystein.
FOTO: ROAR CHRISTIANSEN