"Modell strikkepinn" ble den kalt, og det tok sin tid før den ble født. En bråte svette arbeidstimer, diskusjoner i det vide og brede, vrede værguder.

1. juli 1960 gikk uansett den første ordentlige sendingen ut fra den flunka nye fjernsynsmasten på Ulriken.

Ulriken eller Løvstakken?

Beliggenheten var ikke enkel å bestemme. Hvor fant man det beste dekningsområdet? Løvstakken? Ulriken? Gulfjellet?

Reklamefolket i Bergen var ikke i tvil: Det måtte bli Ulriken. Ble senderen bygget på Gulfjellet, ville antenneutgiftene bli fem ganger så dyre. Telegrafstyret og NRK hadde siste ord, selv om noen mente at Bergen kommune burde hatt mer å si i forhold til plasseringen.

Våren 1958 rigget man seg til på Ulriken med telt og prøvesendere for å se om sendeforholdene var gode nok der.

Mange bergensere var selvsagt høylig forarget over at vårt vakre fjell skulle besudles med en 78 meter høy mast.

"Ennå er der tid til å forhindre hærverket på vårt hellige berg. Jeg appellerer til Bergen bystyre — i håp om at det omfatter en majoritet av "ektefødte borgere" som beundrer og respekterer sin fødebys skjønnhet, og ikke ønsker dens ansikt vansiret for all fremtid», skrev Ole Landmark 9. mai 1959. Til ingen nytte.

Kappløp med vinteren

Høsten 1959 tok arbeidet til for fullt, og Ulrikens topp ble kalt byens luftigste anleggsplass.

«Nå er det fraktet opp 60 tonn sand og 40 tonn singel foruten annet nødvendig utstyr med taubanen. På toppen gjelder det å utnytte sommertiden, det blir jobbet ikke mindre enn ti timer dagen, men så har man da ikke stort annet å ta seg til enn å arbeide», sto det i avisen i august. Syv arbeidskarer (en av dem fungerte også som kokk) sto klare til å friste sure høstdager - og anleggsbanen var det strengt forbudt å bruke til personbefordring, uansett hvor fristende det måtte være.

Byggearbeidet gikk jevnt og trutt, men natt til 6. april 1960 feide en betydelig storm over Ulriken. Ulrikstoppen så ut som en slagmark etterpå, tolv meter stillas forsvant og rester av treverk lå i en vase i toppen av tårnet. Ifølge øyenvitner minnet tv-masten om en knekket tulipanstilk, og de kraftige armeringsjernene var bøyet «som var de hesjestreng».

Arbeidskarene på toppen ga ikke opp håpet om å klare å reise fjernsynsmasten til midten av mai. Men da måtte de ha værgudene på sin side!

Endelig kranselag

Værgudene skjønte alvoret. 14. mai 1960 var det endelig duket for kranselag. Senderhuset var ferdigstøpt, og sto 43 meter stolt til værs. Antennen skulle settes sammen i seksjoner etter hvert. Den tyngste delen hele 1500 kilo, den lengste syv meter.

De syv trofaste karene med arbeidsformann Olaf Bråtane i spissen kunne endelig ta seg en pust i bakken etter mange seige arbeidstimer på toppen.

— Vi var heldig med været på slutten, men det var mange leie dager, uttalte Bråtane under kranselaget.

Kvelden i forveien jobbet sytti mann fra Lysverkene og Telefonanlegget på spreng for å strekke kablene til tv-masten. «I alt er det 6 forskjellige kabler med en vekt på atskillige tonn som skal på plass i grøften fram til fjelltoppen», leste man i Bergens Tidende.

— Jeg håper bergenserne snart får se hvor slankt og fint betongtårnet i virkeligheten er, sa arkitekt Henrik Kiær før stillaset rundt betongtårnet ble fjernet. Selve senderen kostet for øvrig 800.000 kroner. Alt utstyret til sammen 2,5 millioner.

Aprilspøk eller virkelighet?

Å bruke masten som aprilspøk ble vææældig fristende for BTs journalister da byggearbeidet var kommet opp i 35 meter. «Masten er blitt merkbart skjev», sto det å lese i avisen 1. april 1960, og byggverket fikk raskt tilnavnet «det skjeve tårn på Ulriken». Det ble spådd at reiselivsfolket ville gni seg i hendene over den nye turistattraksjonen, men at billedkvaliteten på byens tv-apparater ville bli forringet.

En spøk, heldigvis. Men fem år senere spekulerte man i hvorvidt aprilsnarren var blitt en realitet.

— Av og til synes jeg masten er skjev, av og til ikke, innrømmet overingeniør Asbjørn Bruland ved Telegrafverket overfor BT.

Et optisk bedrag, ble konklusjonen.

Vel, vel. 1. juli samme året tok man altså masten i bruk. Den står der ennå, like rak. Fungerer nesten alltid som den skal.

John Wayne ut til høyre

Med ujevne mellomrom har senderen på byens høyeste fjell vært ute av drift.

Som en augustkveld i 1988, da stort sett alle tv-skjermer ble svarte. Ikke alle ble veldig lei seg, skal vi tro Bergens Tidende dagen derpå: «En teknisk feil på Ulriken-senderen snøt i går kveld så godt som alle fjernsynsseere i bergensområdet for slutten på den ikke altfor spennende westernfilmen med John Wayne og Dean Martin. Det siste kvarteret med skytescener, tragedie og romantikk vil forbli ukjent dramatikk i Bergen - om da ikke NRK velger å sende slutten om igjen en annen dag».

En aprildag i 1984 ble de minste snytt for Barne-tv med Vibeke Sæther. Krise! Det oppsto telefonstorm til Televerket, NRK og byens aviser da folk oppdaget at det var senderen på Ulriken som var ute av drift, og ikke tv-apparatene som var ødelagte. Dessuten forlangte man å få se programmet «Vestland, Vestland» i reprise. Hvorfor ikke? Folk på Hedmark hadde jo fått se «Dynastiet» om igjen etter en senderutkobling. Så det så.

HARDT ARBEID: Syv arbeidskarer jobbet på spreng for å bygge fjernsynsmasten ferdig på Ulriken før 1. juli 1960.
FOTO: BIRKEHAUG OG OMDAL