Riktig nok har han beholdt selve grunnstammen i historien, men han leker seg med velkjente elementer, dikter til etter behov og bygger ut de delene som har størst underholdningspotensial. Flere fine skuespillerprestasjoner bidrar også til suksessen.

Et nytt og godt utnyttet grep er å innføre to fortellere, fint spilt av Sturle Bjordal og Alexander Peschina, assistert av en skjønn og undrende jente (Veni Tazabiw Engum) som truer seg til å være med. Disse tre går inn og ut av handlingen, både fortellende, kommenterende og spørrende, og kvir seg heller ikke for å påvirke handlingen hvis det kniper. På alle måter vellykket.

Det er den onde feen og alt rundt henne som får en sterkt utvidet plass i denne oppsetningen. For hva er vel mer frydefullt å spille på enn ondskap! Og dragartisten Ronny Wilhelm løfter frem denne heksen, som vi ellers ikke ser så mye til, og gjør henne til en herlig skikkelse med et frodig språk. Likevel blir han nesten stilt litt i skyggen av sin egen assistent, den lett stupide, pukkelryggede og siklende Djengis, som Karl Vidar Lende gestalter med stort komisk talent. 16-åringen imponerer ikke minst ved kontrollert virkemiddelbruk i en rolle som lett kan friste til kraftig overspill.

De tre gode feene er gitt en langt større plass her enn i den tradisjonelle versjonen av eventyret. Kanskje litt for stor. Lene Langballe, Kaia Herleiksplass og Henriette Blumenfeldt henfaller ofte til litt «falskspill», men prestasjonene tar seg merkbart opp utover i forestillingen.

Publikumsfrieriet, det som nå går under betegnelsen interaktivitet, slipper vi ikke unna. Helt unødig sporer forestillingen av en gang med at det kastes boller ut i salen og publikum skal kaste dem tilbake mot en av fortellerne. Hvorfor dette påfunnet, som bare hindrer fremdriften og gir inntrykk av at man ikke har full tiltro til eget prosjekt?

Forestillingen er rik på humor, både verbalt og som situasjonskomikk. De som syns det kan være lenge å vente på at Tornerose skal våkne etter hundre års søvn, vil her erfare at også tiden lar seg styre. Igjen er det fortellerne som trår til. Og alt utspilles mellom forseggjorte, flotte kulisser som ikke minst visualiserer den onde heksens verden.

Også denne gang har teatret i Fyllingsdalen satset på musikalformen, nå riktig nok med så få låter at musikalpreget ikke blir så tydelig. Svakheten ved dette valget er at teatret strengt tatt ikke rår over gode nok sangkrefter, men stor entusiasme bidrar i noen grad til å kamuflere dette. Her hever likevel Benedicte Tvedt Pedersens Tornerose seg over gjennomsnittet.

ØRJAN DEISZ