– Flottere avslutning tror jeg neppe vi kunne fått, sa en begeistret styreleder for Kulturfestivalen Grete Ask etter konserten, og takket for en flott konsert med mye rytmer og sprelske innfall.

Jazz samba

Tertneskoret var for anledningen forsterket med en jazztrio bestående av Eirik Minde (tangenter), Sigurd Ulveseth (kontrabass) og cubanske Hades Hernandes (slagverk og perkusjon). For min del kunne jeg gjerne sett en hel konsert med dem alene. Jobben som korets reisefølge gjorde de prikkfritt, men det var først når de fikk slippe seg løs alene at de virkelig tok av — først i en lyrisk tolkning av den brasilianske komponisten Villa-Lobos sitt stykke «A Little Friend», senere i Antonio Carlos Jobims sambaklassiker «Quiet Nights of Quiet Stars».

Stille i fjøset

En svingende, calypso-inspirert og humoristisk «St. Thomas» (ikke ulikt Sonny Rollins sin monumentale tolkning fra 1956) satte punktum for jazztrioens instrumentale mellomspill. Bassist Ulveseth fikk siste noten, etter mye smil og lek fra en svært opplagt perkusjonist Hernandes. Men kvelden stod først og fremst i korsangens tegn. Tertneskoret er i en slik sammenheng ingen smågutter (eller jenter), og fikk vist frem sin store spennvidde fra discoklassikeren «All Night Long» (Lionel Richie) til sydlandske stemninger i Madonnas «La Isla Bonita», Jobims «One Note Samba» og Diaz sin cubanskpatriotiske «Guantanamera» (som på norsk ble til «Stille i fjøset»).

Strandguttene

Den musikalske reisen lot oss også møte irske Backstreet Boys («I want it that way»), der de mannlige kormedlemmene virkelig fikk vist hvor de hadde hjertet sitt, og en fantastisk tolkning av newyorkeren Billy Joels «For the longest time». For undertegnede var sistnevnte konsertens absolutte høydepunkt, der koret fikk synge alene - uten akkompagnement. For noen stemmer! Spesielt den mannlige delen av koret gjorde inntrykk - med harmonikoringer som ikke på noen måte stod tilbake for de klassiske innspillingene med Beach Boys.

«Et ensomt monarki»

Verdt å nevne er også solistene Anita Frekhaug, som gjorde inntrykk med sin klokkeklare sopran, og Kate Jonstad, med sin mer jazzaktige altstemme. De to sangerne kom helt til sin rett i Stings «Fragile», der kanskje Jonstad fikk aller best frem den sårbarheten og sårheten som ligger bak. Sårt var det også når Rune Kilen sang «En natt forbi» av Jan Eggum, som han fremførte alene med gitaren. Melankolsk og vakkert sang han om «en natt forbi / et ensomt monarki». Konserten ble avsluttet i Kenya, der vi møtte en annen konge i sangen «Circle of Life» (Elton John/Tim Rice).

Løvenes konge

«Nants ingonyama bagithi baba!» («det kommer en løve!») ropte den swahilikyndige dirigenten Bergmann til koret, som svarte «sithi uhhmm ingonyama» bekreftende tilbake. Koret fikk stående og langvarig applaus, og sang passende nok Lionel Richies «All Night Long» en gang til som ekstranummer. Det var en nesten vemodig Grete Ask som etterpå erklærte kulturfestivalen for å være over for denne gang.

– Men en flottere avslutning tror jeg neppe vi kunne fått, sa hun, og vendte seg mot koret og musikerne.

– Rytmene deres varmet veldig denne sene oktoberkvelden.

MELANKOLIKER: Rune Kilen fra Tertneskoret gjorde inntrykk med en vakker tolkning av Eggums «En natt forbi». Foto: Magne Fonn Hafskor
«TELL ME WHY»: De mannlige kormedlemmene fikk vist hvor de hadde hjertet sitt når de sang «I want it that way» av Backstreet Boys. Foto: Magne Fonn Hafskor
JAZZTRIO: De innleide musikerne Eirik Minde (tangenter), Sigurd Ulveseth (kontrabass) og cubanske Hades Hernandes (slagverk og perkusjon) imponerte med godt samspill og spennende solopartier. Foto: Magne Fonn Hafskor
STJERNETÅRER: «On and on the rain will fall / Like tears from a star» sang Anita Frekhaug (til venstre) og Kate Jonstad i den såre duetten «Fragile» av Sting. På gitar: Rune Kilen. Foto: Magne Fonn Hafskor